Altaværingene stimet sammen på sentrumstorget 17. mai. Sjelden har trengselen vært større under feiringen av nasjonaldagen, som et lite forvarsel om at «Alta-toget» marsjerer mot 20.000 innbyggere. Det er ikke sikkert det er sunt eller nødvendig å gå i takt, men av og til kan det være en fordel å bevege seg i samme retning. Alta-samfunnet står overfor en del viktige veivalg.

Folketallsutviklingen har svingt kolossalt de siste årene, en indikasjon på at intet tre vokser inn i himmelen. Tar vi oss bryet med å forlenge linja over noen flere år, ser vi at den bukter seg sakte, men sikkert oppover. Etter små nedadgående bølgedaler, som i 2014, viser det seg at kurven krummer nakken og peker oppover igjen. Første kvartal gir både netto innflytting og et fruktbart fødelsoverskudd, som signaliserer potent optimisme. I første kvartal har vi større vekst i folketallet enn hele fjoråret.

Må løfte blikket

Sjansen er sant å si stor for at den magiske grensen passeres denne våren, all den tid tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at Alta kommune per 1. april manglet 18 innbyggere fra milepælen. Det er ingen spøk, fordi folkeveksten må innby til en debatt om hvilken rolle og posisjon Alta bør påta seg i årene som kommer. Den rollen bør vi definere og utvikle selv, gjerne med politikere som løfter blikket og ser de næringspolitiske mulighetene som ligger der. I en periode har kanskje krangelen og problemfokuset stjålet en del av energien, blant annet på grunn av tøft ordskifte om skole, helse, veier og samfunnsplanlegging. Det er rammebetingelser som må være på plass.

Tiden bør imidlertid være inne for en grunnleggende debatt om hva vi skal leve av i de neste decennier, blant annet i lys av en tiltrengt omstilling. Vi må i større grad enn i dag debattere hvilke næringer og bransjer som trenger tilrettelegging, hvordan en ja-kommune  kan bidra til å skape en ja-by. Forvaltning og omdømme er viktig for Nordlysbyen, men uten et våkent og offensivt privat næringsliv som tjener penger, blir det sparsomt med valgmuligheter.

Mange utfordringer

Det er ikke så rent få problemstillinger som presser på:

  • Ønsker vi å være vertskap for en ekspanderende oppdrettsnæring med planer om etablering av lakseslakteri? Akkurat nå pågår det en viss politisk dobbelkommunikasjon, i valget mellom å klø villaksen og oppdrettslaksen på ryggen. Vi mener det bør stilles strenge krav til grønn drift og teknisk uvikling i en nasjonal laksefjord, samtidig som vi er krystallklare på at slakteri og videreforedling er velkomne industrisatsinger. Dialogen som er opprettet det siste halvåret, mener vi er ansvarlig og nødvendig. Det kan munne ut i både arbeidsplasser og økt sikkerhet.

  • Ønsker vi i bergverksdrift velkommen i Finnmark? Skal mineralressursene i Nussir og Biedjovagge tas i bruk, slik vi faktisk gjør det på Stjernøya i Altafjorden? Mener man at både land- og sjødeponi er uforsvarlig og eventuelt uforenlig med andre interesser, bør vi være redelige nok til å gi klare svar til investorer, både fra lokalt og nasjonalt nivå. Takker vi nei, får den tredje verden oppgaven med å forsyne oss med tiltrengte mineraler, akkurat nå til ekstremt lave priser og små marginer.

  • Ønsker vi at olje- og gasseventyret skal videreføres i nord, med knoppskyting østover fra oljeprovinsen Hammerfest? Det er et svar som betyr mye for nordområdesatsing og de byggesteinene som må på plass for at Finnmark skal være mer enn passive tilskuere. Her bør vi være klare på at ensidig næringslivssatsing kan være risikabelt. Hammerfest har hatt fin folketallsutvikling over mange år, men vil være sensitiv for prisfall i dette markedet, slik vi ser på SSB-statistikken for første kvartal. Det er viktig at kompetansen som utvikles, kan overføres til andre næringer.

  • Klarer vi å forene en fossil innspurt med en fornybar start, i en verden som skriker etter energi. Behovet øker på grunn av økt velstand i middelklassen, spesielt i Kina og India –  og dekkes i øyeblikket av kullkraft.

  • Ønsker vi å utnytte Finnmarks suverene potensial for vindkraft? Arealkonflikter og lønnsomheten sperrer akkutat nå for progresjon.

  • Er vi beredt til å ta i bruk en ny kraftlinje med bedre forsyningssikkerhet til industriell virksomhet? Kan en slik mulighet utnyttes til å klekke ut nye og framtidsrettede ideer?

  • Ønsker vi mer turisme, eventuelt masseturisme som kan kollidere med visjonen om urørt natur. Interessen for nordlys og vinterturisme er i ferd med å ta av, noe som også blir høyst synlig i form av flere cruisebåter og charterfly.

  • Er det vilje og evne til å bevare næringer som er og har vært viktige for Finnmark, som konvensjonelt fiske, jordbruk, reindrift, skiferproduksjon og småskala utnyttelse av lokale råvarer? Det krever målrettet satsing, men også et svar på hvordan man rent faktisk skaper lønnsomhet. Erfaringene har vist at støtteordningene raskt forvitrer.

  • Klarer våre kompetanse- og forskningsmiljøer å fylle de behovene som trengs for å være i forkant?

Trenger ikke kraftløs storebror

For et vekstsenter med 20.000 innbyggere, er det nødvendig å svare tydelig på hvordan vi skal ta steget videre. Byens villnis av entreprenører og gründere bør utnyttes for å skape styringsfart, for hele regionen. Altas rolle som motor skal gi indre drivkraft for utvikling, men er også ekstremt viktig for omlandet. Som skolesenter og kommunikasjonsmessig knutepunkt har vi mange strenger å spille på, i tillegg til naturgitte forutsetninger for å skape trivsel og bolyst.

Vi tar ikke til orde for en betingelsesløs vekstfilosofi, men både Alta og Finnmark må granske sjela for å finne ut hva vi skal sysle med i framtida. Funksjonen som vekstsenter gir både ansvar og utfordringer, spesielt i en tid som varsler store forandringer i forvaltning og kommunestruktur.  Alta bør kanskje være mer inkluderende og storsinnet overfor mindre søsken, en kvalitet mange mener har vært en mangelvare. Kritikken bør vi lytte til, men vi tror heller ikke Finnmark er tjent med en kraftløs storebror, som ikke evner å gå opp løypa med en viss besluttsomhet.