Denne julen blir preget av dyrtid, fattigdom og manglende politiske tiltak. Det trenger ikke å være sånn. Politikerne i kommunene i Troms og Finnmark har en mulighet – og et ansvar.
Køene vokser utenfor matsentralene. Frivillige organisasjoner sier de ikke alltid har nok gratis mat til alle. Modige mennesker står frem på TV og gråter mens de forteller om fattigdom i verden rikeste land. Samtidig kan vi lese om dem som heller stiller seg i matkø enn å be om hjelp fra det offentlige. Dette er ikke velferdsstaten Norge verdig.
Kriser rammer alltid hardest dem som hadde det vanskeligst fra før. Dyrtiden vi lever i nå er intet unntak. FO er fagforeningen for sosialarbeidere. Hver dag møter medlemmene våre mennesker i sårbare livssituasjoner i Nav, barnevern, rusomsorg, psykisk helsetjenester og frivilligheten.
Vi vet at de sosiale tjenestene i Nav må være tilgjengelige, og at det må være mulig å leve av stønadene man får. Likevel mangler det politiske tiltak som gjør krisen litt mer levelig for dem som har minst. Sosiale kriser krever sosialfaglige løsninger. De krever en helhetlig sosialpolitikk.
I dag får en enslig sosialhjelpsmottaker 6 650 kroner i måneden, ifølge de statlig veiledende satsene. Likevel viser referansebudsjettet til forskningsinstituttet SIFO at en enslig voksen trenger nesten det dobbelte for å opprettholde en normal levestandard.
VI i FO har bedt regjeringen ta ansvar ved å øke satsene på trygder og sosialhjelp. For det er slik at politikken og samfunnet har strammet seg til over flere år. Lavere ytelser, høyere krav, strengere arbeidslinje og reduserte åpningstider. Det er en seiglivet myte at stramme offentlige stønader fører til at noen blir friskere og mer motivert for arbeid. Likeså er det om at mange vil velge rause trygdeordninger fremfor jobb.
Forskning viser derimot at når hjelpeinstansene klarer å jobbe parallelt med både arbeidsinkludering, helseutfordringer og andre sosiale problemer, da har man størst mulighet for å lykkes. Levekårsstress i form av utenforskap, fattigdom, usikre boforhold og skam har motsatt effekt. Dette vet vi som er sosialarbeidere. Vi håper at regjeringen også snart tar denne kunnskapen på alvor og rekker ut en hånd til de som sliter som mest akkurat nå.
Samtidig har politikerne i alle våre kommuner et ansvar. Det er de som er ansvarlige for sosialhjelpssatser og fattigdomsutvikling i sin kommune. Og mens vi venter på regjeringen, så kan kommunepolitikerne ta grep allerede nå i kommunebudsjettet.
Kommunepolitiker – de sosiale tjenestene har stort rom for skjønnsutøvelse. Gi støtte og signaler til de som har fagkunnskapen, om at sosialtjenesteloven skal tolkes raust i møte med mennesker som sliter økonomisk. Vi kan vel ikke akseptere at flere og flere må møte julen uten råd til mat, klær og strøm?
De sosiale tjenestene i Nav er velferdsstatens siste sikkerhetsnett. Gi tillit til våre fagfolk, slik at de kan gjøre jobben sin. Fordi vi vet at fagkunnskap hjelper.
Heidi Elisabeth Pedersen
Fylkesleder i FO
Troms og Finnmark
Illustrasjonsbilde.
