Begrepet identitetspolitikk ble først brukt på 1970-80-tallet i USA om kampen for rettighetene til minoriteter i landet.
I dagens samfunn er denne politikkformen fremtredene på en rekke områder. Politikken tar utgangspunkt i ulike initiativ for å rette opp urett som minoriteter opplever. I tillegg tas det ofte initiativ til krav om at minoriteter ikke bare skal ha reelt like rettigheter som majoritetsbefolkningen, men at minoritetene også skal innrømmes privilegier for å rette opp i fortidens urettferdighet.
Identitetspolitikk krever også en overdreven politisk korrekthet og alle former for negativ omtale av marginaliserte grupper må bekjempes. En skal ikke snakke negativt om en minoritetsgruppe som er behandlet stygt gjennom historien. Hører du ikke til den omtalte minoritetsgruppen blir din ytringsfrihet begrenset du skal ikke ha meninger om en minoritet uten at du sjøl er en del av denne minoriteten.
Språket som brukes i omtalen av minoriteten skal være positiv og medfølende, mens omtalen av majoriteten skal være det motsatte. Utenforstående som prøver å reise kritiske spørsmål blir lett stemplet som rasister, kvinnefiendtlige, samehatere og liknende karakteristikker.
Denne identitetspolitikken har vært hovedlinjen i samiske spørsmål i det norske storting gjennom de siste tiårene. En slik linje i politikken kan imidlertid være problematisk over tid. I USA er denne politikken en del av de sterke motsetningene i samfunnet.
De har fått en gjennomført uforsonlig tone i debattene og det snakkes til og med om statskupp. Et av de mest kjente identitetspolitisk vedtakene som er gjort er imidlertid i 1948 ved opprettelsen av staten Israel. En prøvde å rette opp urett som var begått ovenfor israelere gjennom historien og særlig under andre verdenskrig.
I Finnmark kjenner vi denne formen for politikk fra en rekke områder, men det som er mest synlig er samepolitikken. Det er i dag allment godtatt at majoritetsbefolkningen i Norge i historisk tid førte en diskriminerende politikk ovenfor samene på en rekke områder, og at samene var en marginalisert minoritet. Identitetspolitikken og aktivismen etter Alta-utbyggingen har fått store konsekvenser for Finnmark fylket.
Ikke bare ble det kjempet fram reelt like rettigheter med majoritetsbefolkningen, men det ble også innrømmet privileger til samene, ut over de rettigheten flertallsbefolkningen har. Disse eksklusive rettighetene fikk samene gjennom undertegningen av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter
Særrettighetene til samen kommer tydelig fram i diskusjoner og aksjoner om vindmøllene på Fosen. Det ville være helt umulig for en norsk sauebonde å få erklært vindmøller erklært ulovlig oppsatt og krevd dem revet i norsk rett. De samme argumentene som er brukt i retten om reindriften på Fosen, kan brukes på all aktivitet som en anser å være i konflikt med reindriften. Disse særrettighetene truer i dag nesten alle former for utvikling og bosetting i fylket.
Jeg oppfordrer politiker og rettsvesen til å være forsiktig med å bruke særrettighetene ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter mot majoritetsbefolkningen, en urett fra historien kan ikke brukes til å gjøre en urett i dag.
Denne uretten vil også bli gjort mot meg og sannsynligvis flertallet av samene som står i samemanntallet, vi er samer, men føler oss ikke som urfolk og vi har heller ikke en livsstil som kan beskrive oss som urfolk.