Altaposten har fått innsyn i lønnsbetingelsene til helsetoppene i Nord-Norge.  Det gjør vi ikke for å grafse, men for å kartlegge nivået på avlønningen i helseforetakene, ved inngangen til det som minner mest om en dystopisk omstilling.

Gjennomgangen viser at 24 av helsetoppene i nord tjener bedre enn helseminister Ingvild Kjerkol med sine 1,58 millioner kroner.

Det viser nok også at helseforetakene lever i sin egen boble, selv om statens retningslinjer for lederlønn sikkert blir innfridd. Det er nemlig også enorm bredde i hvem som tjener bra, med tanke på at kun fire av 79 sjefer på ulike nivåer har havnet under den magiske millionen.

Det handler heller ikke bare om kirurger og annen helsepersonell som allerede har blitt båret fram av en selvdreven lønnsspiral, men kan like gjerne være informasjonsmedarbeidere som blir tilbudt en «kjerkol» for å slutte seg til laget.

For å være litt slem, minner det oss om ei næring som oppsto på 60-tallet, der lønnene eksploderte som olja lyn etter første fontene av fossil lykke. Det har en tendens til å utvikle seg til et lønnsmessig lykkeland nå en egen dynamikk tar av, frikoblet fra samfunnet rundt.

Dette kan være en av grunnene til at også innleie av vikarer blir så hinsides dyrt, at helsevesenet kneler i selve bærekonstruksjonen. Mangel på folk har blitt selve problemet. Det er musikk i ørene til vikarbyråene,

Spørsmålet er også om byggverket, det vil si helseforetakssystemet, er rette medisinen, eller om det i det hele tatt er mulig å reversere lønnsnivået som er skapt.

Det finnes de som mener at foretakssystemet mer og mer minner om en tumleplass for blårussen, mens det blir stadig mindre tid og penger til varme hender og et helsevesen som ser deg.

Politikerne framstår derfor som handlingslammete tilskuere til våre mange helsepolitiske utfordringer. De  sprøyter riktignok inn nye milliarder for å dekke opp minustall i drift- og kapitalkostnader på grunn av friske investeringer, men vi tenker at Kjerkol som generalforsamling altfor ofte henviser spørsmål til  helseforetakene.

Så kan det sikkert innvendes at krevende tider krever gode ledere og konkurransedyktig lønn. Bestillingen om en ny og mer effektiv funksjons- og oppgavefordeling kommer nemlig fra Kjerkol, så da finnes det en ubrytelig gjensidighet her.

I all beskjedenhet må vi få lov å hevde at Alta-samfunnet for 15-20 år siden ba på sine knær om en slags funksjons- og oppgavedeling, det vil si en konsekvensutredning for å finne ut hvor og hvordan man skulle bruke midlene.

Lenge før investeringene i Karasjok, Alta, Kirkenes og Hammerfest etterspurte vi en helhetlig og faktabasert konsekvensanalyse, som kunne gi oss en ledetråd til en mer bærekraftig struktur, der økonomi, demografi, kompetanse, rekruttering og fagmiljø måtte bli viktige parametre. Kanskje man allerede da ville forstått at lønnsgaloppen ikke var bærekraftig?

Nå har vi for sikkerhets skyld reist byggene og sementert strukturen. Da er tiden inne for å hente frem brekkjernet for å fjerne sykehustilbud og fødestuer.

Nå skal man nemlig snu hver minste stein...