Vi bruker å humre her innerst i Altafjorden når det meldes om ekstremvær- og vind i «hele Finnmark». Ikke fordi vi mangler sympati med de som må tjore fast både hytte, hus og hund før stormen, men fordi vi er blitt vant til at vinden så vidt pjusker oss i panneluggen mens det hagler hustak i Hammerfest, Honningsvåg og Harstad.
Denne uka var intet unntak. I dagene før «Ingunn» herjet med folk langs hele Trøndelag, Nordland og store deler av Troms, hadde vi vår eget nesten-ekstremvær. «Nesten» fordi meteorologene vurderte farevarselgraden til oransje i stedet for rødt, og dermed heller ikke tok seg bryet med å navngi uværet.
I timene før uværet feide inn over kysten strammet værbitte, råtøffe vikinger i Havøysund, Bergsfjord og Gamvik kjevemusklene og gjorde seg klar til det som måtte komme mens de hyttet med nevene mot storhavet. Du vet, de som har gjort det til sport å fremstå som mest mulig uberørt gjennom storm etter storm. «Jaja, han var hard i dag», er et typisk kraftuttrykk du kan vente deg idet sykehjemmet eller barnehagen flakser forbi. Det er grunn til å sterkt mistenke at evolusjonen har utstyrt kystfolket med ekstra gripemuskler i tærne, slik at de kan klore seg fast i isholka når nordvesten truer med å kaste dem på havet. Altså det stikk motsatte av kaffe-latte-søringpysene som bryter sammen i høylytt gråt og jammer av noen centimeter uventet snøfall og etterfølgende slaps.
Inne i Alta tok byfolket sine forbehold. Vi er ikke vant til å stroppe fast hele nabolaget, men er heller ikke helt ukjent med tauverk: «Må vel hjem og surre fast kosten så den ikke faller over», er blitt et typisk altauttrykk når meteorologene skriker seg hese av skrekk over det som er i vente for «hele Finnmark» og deler ut gule og røde farevarsler som om det var landskamp mellom Russland og Ukraina.
Selv innrømmer jeg at det kom litt bannskap da jeg satt på jobb og innså at det kunne bli luftig i Alta og. Nede på Aronnes sto søppeldunken ubeskyttet til, stappet med isopor og plast. To sekker papp la jeg ved siden av kvelden i forveien, og dette ventet på avhenting i tidsrommet da den verste stormen skulle feie inn over oss. Faen og! Jeg så for meg en gårdsplass full av avfall og ettermiddagen borte i rydding.
Gleden var derfor stor da jeg svingte inn hjemme. Staut og rank sto den nytømte, svarte søppeldunken der jeg hadde forlatt den, attpåtil med lokket på. Hvor ble det av stormen? Den var i alle fall ikke i nabolaget vårt denne mandagen.
Men gleden var ikke der bare av at dunken sto planta på bakken i stedet for å sveve av sted et sted oppe i stratosfæren. Det var også en glede der av å – igjen – slippe unna herjingene vi ser i nettaviser, på TV og i sosiale medier. Alta er trødd ned mellom «fjell» møysommelig slipt ned av isen som gled over her for ti tusen år siden. Det gjør at været går over og ikke rett gjennom oss, og selv om du kan støte på fallvind utsatte steder, tilhører også dette sjeldenhetene.
Jeg har intet brennende ønske av å sitte i stuevinduet og se nabohuset miste taket. Det er sikkert spennende å høre 70-tallshuset knake i sammenføyningene når man legger seg på kvelden, i uvisshet om man våkner på soverommet eller i friluft. Eller å blåse rundt gatene i byen vel vitende om at vinduer og fasadeplater med 40 sekundmeters fart kan møte ansiktet ditt rundt neste hushjørne.
Jeg har evig nok med spenningen som ligger i om jeg eller mine nærmeste kommer meg til sykehus eller ei dersom ulykken rammer i den sykehusløse byen vår mens Hammerfest er i full lockdown.
Forskerne fra Nord Universitet som i vinter la fram forskning på hvordan befolkningsutviklingen i nord påvirkes negativt av kalde, korte somre og kalde, lange vintre med påfølgende mørketid, har utvilsomt rett. Været - klimaet - har masse å si for bolysta. Men uvær har jaggu sitt å si, det også!
