Når man skal vurdere muligheten for å få kontroll med økonomien i Helse Nord, er det naturlig å ta utgangspunkt i status ved siste årsskifte. Da var det akkumulerte underskuddet for 2023 ved de fire foretakene i Helse Nord, samlet sett på 571,6 millioner kroner. Sammenliknet med et overskuddskrav, satt av Helse Nord, på 97 millioner kroner blir det samlede budsjettavviket 668,6 millioner kroner. Selv om statsråden har vært krystallklar på at prioritet nummer en er å få økonomien under kontroll, har det skjedd en forverring i løpet av året etter at statsrådet kom med sitt krav overfor Helse Nord. Bare i desember var underskuddet på 109,8 millioner kroner i de fire foretakene, eller 19,2% av underskuddet for hele 2023.

Når avvikene mellom budsjett og regnskapet er blitt så gigantiske, kan det helt klart slås fast at budsjetteringen har manglet realisme. Da er det grunn til å undres over at Helse Nord for 2024 fortsetter å fremme krav til overskudd som mangler realisme. For Helgelandssykehuset er overskuddskravet økt fra 42 millioner kroner i 2023 til 47 millioner kroner for inneværende år. I 2022 viste regnskapet for Helgelandssykehuset et underskudd på 125,7 millioner kroner som økte til 138,1 millioner kroner i fjor. Vi vet ikke hva som er grunnlaget for å sette overskuddskravet så høyt, og til og med øke det når månedlige underskudd er rundt 11.5 millioner kroner og det månedlige budsjettavvik er på 15 millioner kroner. Hvis det har noe med egenkapitalbehovet for å bygge et nytt sykehus på Helgeland å gjøre, kan det være grunn til å spørre om hensikten med det er fordi det har ikke vært mulig å påvise noe alternativ det er økonomisk bæreevne til. Selv ikke en beskjeden utvidelse av eksisterende bygninger i Sandnessjøen som et alternativ et nytt Helgelandssykehus har Helgelandssykehuset bæreevne til. Et lignende bilde får man for den økonomiske utviklingen for Nordlandssykehuset der underskuddet i 2022 var på 173,8 millioner kroner og for 2023 var økt til 245 millioner kroner. Nå er riktignok Helse Nord sine ambisjoner mye lavere for Nordlandssykehuset. Her er overskuddskravet bare fem millioner kroner eller 385 000 kroner per måned uten at denne forskjellen er begrunnet. De to andre foretakene i Helse Nord – Finnmarkssykehuset og UNN – er bildet mindre nedslående. Finnmarkssykehuset har halvert underskuddet fra 2022 til 2023. Tilsvarende reduksjon for UNN er på ca. 29%. Noen god forklaring på dette har vi ikke klart å finne, men vi har notert oss at tiltakseffekten på UNN er mye bedre enn for de andre foretakene der tiltakseffekten ligger bare i overkant av vel 20%. Det betyr at i underkant av 80% av tiltakseffekten har uteblitt i forhold til hva tiltakene tok sikte på da de ble besluttet. Dette kan skyldes to forhold, enten er de forutgående analysene for vedtakene særdeles mangelfulle eller grovt feilaktige, eller så er det noe fundamentalt galt med gjennomføringsevnen. Vi har ikke klart å finne noe forsøk fra Helse Nord sin side på å finne ut av årsaken til den sterke svikten i tiltakseffekten.

Det er et faktum at under pandemien økte Helse Nord og foretakene antall tilsatte med vel 1000 personer der tilsettingsforholdet skulle avvikles når pandemien var over. Det har man ikke lyktes med, og det kjøres fortsatt med en bemanning som det ikke er budsjettmessig dekning for. I den strukturplan som det arbeides med i Helse Nord, er det en interessant tabell som viser manko i forhold til budsjetterte stillinger som ligger på vel 1000 personer og vi forstår tabellen slik at denne mankoen dekkes inn av innleiede vikarer. Det som også slår oss ved nærmere vurdering av tabellen er den voldsomme forskjellen det er mellom de ulike lokasjonene og foretakene. Mens hver 8. person ved Finnmarkssykehuset er innleid så er hver 14 person ved UNN og Nordlandssykehuset innleiet og hver 12 person ved Helgelandssykehuset innleiet. Det er to lokalsykehus som utmerker seg med lav innleie, nemlig sykehuset i Harstad og sykehuset i Mo i Rana. De sykehusene som har lav innleie må en anta har lyktes bedre med rekrutteringen enn de sykehusene der innleien er høy. Med unntak av Finnmarkssykehuset er det innenfor de enkelte foretakene meget store forskjeller. Hva som er årsaken til at innleien i Sandnessjøen er 62,5% høyere enn i Mo i Rana og innleien ved UNN i Tromsø er 28% høyere enn ved UNN i Harstad, finner vi ingen informasjon om i de dokumentene som er tilgjengelig.

Et alvorlig problem for Helse Nord og foretakene når det gjelder å rette opp økonomien, er at man ikke forholder seg til kostnadene for den enkelte lokasjon. Når man skal analysere og beslutte tiltak med sikte på å rette opp økonomien er dette en nødvendig betingelse for å lykkes. Slik det gjøres nå forutsettes det implisitt at kostnadsstrukturen er like for alle lokasjonene. Det vet vi er helt feil, og når det da opereres med helt feilaktige kostnadstall blir også resultatet feil. Sannsynligvis er dette mye av forklaringen på at tiltakseffekten så langt har uteblitt og har dermed ført til at det aller meste av vedtatte omstillingstiltak egentlig har vært mislykket i forhold til målene som skulle oppnås.

Et helt annet forhold er at den omstruktureringen som må skje, må omfatte alle lokasjoner. Men i plandokumentet som ble sendt til styret i Helse Nord, men som styret ikke ville sende på høring, er effekten av alle tiltakene estimert til 177 millioner kroner. Da er det ikke tatt hensyn til tiltakseffekten. Gjør man det og legger en tiltakseffekt på 25% til grunn klarer ikke utkastet til plan å påvise mer enn en innsparing på ca. 45 millioner kroner. Det er ikke mer enn 5% av et omstillingsbehov på 900 millioner kroner, et omstillingsnivå som det synes å være ganske så stor enighet om. Å sende et så lite målrettet plandokument ut på høring gir liten mening fordi det bidrar ikke til noen løsning på de økonomiske utfordringene.

UNN i Tromsø og Nordlandssykehuset i Bodø, som er de største enhetene, er fredet for omstilling og er ikke med i planutkastet. Det er en merkverdighet tatt i betraktning av at UNN og Nordlandssykehuset står for et samlet underskudd på 373,4 millioner kroner (65%) og et samlet budsjettavvik på 418,4 millioner kroner (62,6%). Det er ikke mulig å tilfredsstille de økonomiske kravene som statsråden har fremmet overfor Helse Nord med det opplegg for omstrukturering av sykehussektoren i landsdelen som nå foreligger. For å få til et dokument som er rimelig tilfredsstillende fra en planfaglig synsvinkel, er det helt nødvendig med grunnleggende analyser som holder vann. Det krever vesentlig mer tid enn det som er satt av for å revidere planen. Derfor er det ikke bare økonomistyringen som mangler realisme. Det samme gjelder planen som vil føre til en sentralisering og svekkelse av helsetilbudet i landsdelen i en skala vi ikke har sett før uten at de økonomiske utfordringene nærmer seg en løsning.

Kjell-Arne Odden, samfunnsøkonom

Per Waage, samfunnsøkonom

Oppdatert kl 10.17: Ny versjon av innlegget mottatt og lagt inn.