Og episoden nærmer seg slutt. Overskriften er en lett omskrivning av et sitat av Finn Lied: «Oljen er bare en episode. Vannkraften har vi frem til neste istid.» Finn Lied var industriminister i Trygve Brattelis regjering. Her gikk han i bresjen for etableringen av Statoil. Senere satt Lied som styreformann i Statoil fra 1974–1984. Fremdriftsvisjoner må være fundamentert på realisme.
Kraftpakken fra regjeringen er et kompromiss der de prøver å tilfredsstille alle i Finnmark. Einar Gerhardsen gjorde kompromiss til et politisk håndverk. Når et overveldende flertall, ikke bare i Finnmark, men i hele landsdelen sier nei til elektrifisering fra land, har Støre strøket til svenneprøven i kompromiss. Det kan bety at Melkøya legges ned mye raskere enn det vi forventer.
Det er ikke en kraftpakke som er introdusert; Det er en nettpakke. Ingen har klart å komme med et realistisk svar på hvor kraften skal komme fra. På samme tid er det fremtidige energibehovet kraftig overdrevet av politikerne. I Finnmark har vi en grei tilgang til kraft. Hvis man skal estimere det fremtidige kraftbehovet i fylket, må en ha bakkekontakt eller sagt med kraftbransjens ord: Man må være jordet.
Agnet som regjeringen bruker, er industrialisering. Det settes likhetstegn mellom industrialisering og vekst. Vekst og velferd er som kjent det magiske mantraet. Men tiden er ute for den epoken der man kunne likestille vekst, velferd og velstand. Naturvernforbundet i Finnmark har valgt å se med Finn Lieds briller på hva fremtiden kan bringe i fylket vårt. Allting har en ende. Olje og gassalderen nærmer seg sin.
Naturvernforbundet i Finnmark ønsker å utfordre vekst-er-lik-utvikling-begrepet, og fikk utarbeidet en rapport som så nærmere på rammevilkårene for utvikling i Finnmark. Valg av leverandør av rapporten er ikke tilfeldig, og Gávcci AS har spisskompetanse på finansiering av næringsutvikling i Øst-Finnmark. Rapporten bekrefter at svaret er ja. Grønn utvikling er mulig uten større utvidelse av energibehovet per i dag. Vi er nødt til å satse på bofaste næringer. Det gir ingen mening å skape Nordsjø-turnus arbeidsplasser som fortrenger lokale arbeidsplasser bemannet av folk som bor i fylket. Vi har dessuten mangel på arbeidskraft – ikke arbeidsplasser.
Vi har ikke bare en klimakrise, men også en naturkrise. Årlige utslipp fra arealbruksendringer i Norge er på om lag 2 millioner tonn CO2-ekvivalenter, eller omtrent fire prosent av de totale norske utslippene, slik de rapporteres til FNs klimakonvensjon. 10 prosent av totalt nedbygget areal mellom 1990 og 2019 skyldtes bygging av kraftlinjer. Fra 1990 til 2019 ble det bygget ned om lag 50 kvadratkilometer i Norge per år i følge Miljødirektoratet.
For å redusere utslipp fram mot 2030, må Norge redusere nedbygging av nye arealer. Med et planområde på 63 kvadratkilometer, vil Davvi vindpark utgjøre et uakseptabel inngrep i Finnmarks natur. Vindkraftmotstanden er etterhvert stor i Finnmark. Hvis man legger sammen motstanden mot hhv. elektrifiseringen av Melkøya og vindkraft, innser man fort at regjeringspakken ikke er politisk gjennomførbar med mindre regjeringen tvinger den gjennom mot folkeviljen.
Dagens status er at innmeldt energibehov til Statnett består av mange tidligfase-prosjekter som er relativt umodne og langt unna realisering. Det bekreftes av Statnetts avslag på tilknytning på nettilknytning i Øst-Finnmark – ikke dermed sagt at Statnett avviser at det er behov for økt kraft.
Når innmeldte kraftbehov er luftige og mangler substans, for å si det diplomatisk, tvinges Statnett til å gjøre vurderinger på modenhet og fremdrift av prosjektene for å skille klinten fra hveten. Statnett kan ikke nekte tilknytning, men alle skjønner på at vi kan ikke dimensjonere strøminfrastruktur basert på dagdrømmer. Alle har rett til tilknytning, men samfunnet kan ikke tillate at urealiserbare prosjekter blokkerer for reelle næringsbehov.
Achilleshælen i regjeringens forslag er avvisningen av karbonfangst og -lagring (CCS) på strak arm uten å utrede om det er gjennomførbart eller ikke. Nå tar Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen det opp til behandling. Bare det indikerer at regjeringens forslag ikke er gjennomarbeidet nok.
Det er lett å se hvorfor Equinor ikke ønsker å gjennomføre CCS. Bakgrunnen er at prosessen for å gjøre naturgassen flytende (LNG) kun handler om å gjøre den transportabel. Ytterligere kostnader på Melkøya gir mindre inntjening på gassen. Europa har lært av krisen og har bygget kriseberedskap. Det er flere tilbydere av naturgass. Markedet har endret seg, og dermed er prisbildet annerledes. Lærdommen fra månelandingen på Mongstad er nok også en faktor i Equinors vurdering samt at nyetableringen Langskip, regjeringens satsing på CO₂-håndtering, er risikofylt. Det er i Europa Equinor ønsker å satse, og man ønsker å satse på CCS som et selvstendig forretningsområde. I overgangen fra olje og gass til fornybar energi er CCS en fullt ut akseptabel og – ikke minst – en nødvendig løsning. Likevel er CCS kun en episode i overgang til fornybarsamfunnet.
Sist, men ikke minst – det at Equinor trakk seg ut av samarbeidet med Horisont Energi gjør sitt at produksjon av blå hydrogen i Kvalsund mest sannsynlig faller gjennom. Equinor er verdensledende på CCS og uten den kompetansen i prosjektet er sjansen for å lykkes lav.
Naturvernforbundet i Finnmark forventer at regjeringen initierer en uavhengig utredning av CCS fra Melkøya.