For noe tid siden hadde Altaposten en reportasje om en skolegutt som hadde klatret til toppen av en lavvo utenfor den lokale barneskolen. Lavvoen var av tre, med tverrgående spiler, så fristelsen til å bedrive småskala tindebestigning må ha vært stor for den lille pjokken.
Fra min barndom kan jeg huske naboens osper. Det var få greiner nederst på de slanke trærne, så vi stilte en planke på skrå mot stammen for å nå opp. Men da den første hindringen var overvunnet bar det raskt mot treets topp. Fra høyt der oppe var utsikten upåklagelig utover Altafjorden, mot Stjernøya, Seiland og skip i sørvest.
Det hadde gått greit å komme opp. Veien ned var adskillig verre. Med skjelvende knær og forsiktige skritt klamret vi oss til grein etter grein og famlet etter fottak, helt til vi igjen kunne nyte opplevelsen av fast grunn under føttene.
Vurdert ut fra artikkelens ledsagende bilde ville et par lange lærerarmer og litt oppmuntrende overtalelse ført til at gutten på toppen av lavvoen i skolegården neppe hadde noen særlig farefull ferd foran seg før han på ny kunne møte sine medelever til videre læring. Men enn om lærerens tak glapp, og gutten brakk en arm på veien ned? Hvilket erstatningsansvar kunne skolen da måtte svare for?
Slik blir veien til 113 kort, responsen rask, og gode råd særdeles dyre. Til den stedlige skolegård rykket ikke bare brannvesenet med sin stigebil, men også ambulanse og politi ut, mens nysgjerrige stimlet sammen for å se. Vi får håpe at gutten selv satte pris på all oppmerksomhet hans lille klatretur skapte.
Da jeg møtte som vararepresentant til Stortinget høsten 1994 var det en debatt i salen om sentralisering av lokale nødmeldesentraler til stadig større og færre enheter. I Alta hadde vi på den tiden eget akuttnummer som medførte at sykepleieren på legevakten selv tok stilling til hva som hastet ved hver ny innringing, i et nært samarbeid med vakthavende lege.
Samtalene kunne være som følger: «Slapp av, Gunnar. Dette er ikke farlig. Gjør som sist, og bruk en pose til å puste inn i, dypt og rolig, så går det over.» En annen innringer lurte på om det var farlig å drikke mye vann. Fornuftig utspørring fra den erfarne sykepleieren avdekket at en bekjent av innringer nylig hadde holdt på å drukne.
I dag har Finnmark én nødmeldesentral i Sør-Varanger, 600 km fra min hjemkommune. Gunnar ville med dagens organisering nok raskt hatt en blinkende ambulanse utenfor sin bolig. Mannen som inntok vel mye vann hadde neppe blitt fanget opp av medisinsk indeks, etter å ha ligget et minutt eller to i et fjellvann under daggammel is.
Etter at AMK hadde overtatt alt ansvar for akuttoppringninger fikk jeg på en vakt inn en ung mann fastspent til ambulansebåren. Mannen så både frisk og sunn ut. Ved utspørringen viste det seg at han hadde inntatt noen harske peanøtter fra midtkonsollen i sin Nissan Sunny. Et spørsmål til 113 om peanøtter som ikke smakte godt førte til at en ambulanse rykket ut og hentet ham, siden dette ifølge medisinsk indeks kunne være et anafylaktisk sjokk under oppseiling.
Heldigvis tok nøttespiseren ingen skade av den forebyggende intensivbehandlingen på vei inn til legevakten. Det var kun de stramme båreremmene som hindret ham i å forlate legevakten på egne bein.
Er vårt gjennomregulerte samfunn i ferd med å gjøre oss alle så redde at det knapt finnes den hendelse vi som omsorgs- og fagpersoner ikke lenger tør å ta ansvar for selv, godt hjulpet av tilsynsmyndigheter som krever svar ved hvert minste avvik? Bare mens jeg sitter her og skriver denne artikkelen kan jeg se blafrende blålys på den andre siden av fjorden. Og jeg tenker: Der røk litt mere ressurser til et mere målrettet formål.
I en melding på nyhetene ble vi opplyst om at flere innbyggere nå dør av overforbruk av medikamenter enn av overdoser med narkotiske stoffer. Vi har en fastlegekrise der myndighetene i realiteten ikke aner hvem som rammes. Det sannsynlige svaret er imidlertid at det er de mest ressurssvake av oss, de som sjelden ber om hjelp, og som heller ikke har noen nære til å bistå dem når hjelpen behøves.
Men helsevesenets utvikling har aldri vært preget av at det er de som ingen ser som skal få hjelpen først. Når jeg hører helseministeren snakke, hører jeg en statsråd på desperat jakt etter velgere som har vendt henne og hennes parti ryggen. Kanskje ville imidlertid helt alminnelig, anstendig prioritering ut fra behov ha brakt noen av disse velgerne tilbake, også om konsekvensen ble at en skolegutt selv, med litt lærerhjelp, måtte klatre ned fra den lavvoen han på egen hånd hadde nådd toppen av.
I en tid med ressursknapphet bør vi snart ha brukt nok penger på akuttberedskap i dette landet. Et sted å starte, for også å ha midler til å styrke fastlegeordningen, kan være en kost-nytteanalyse for bruken av helseressurser utløst av landets akuttmeldesentraler.
Kronikken ble først publisert i Kommunal rapport og gjengis ved tillatelse.