Svein Lund spør i debattinnlegg i Nordnorsk debatt 22. mars og i Altaposten 25. mars om hvem som eier vidda, om det er Aurum Norway eller Kingsrose. Aina Borch, Kingsrose kom med fyldig tilsvar i Nordnorsk debatt 24. mars. Jeg, som innleid geolog i Aurum Norway, vil begrense meg til å påpeke en del faktafeil i Lunds innlegg.
Hvem eier vidda? Aurum Norway og Kingsrose?
Lund gjør et poeng ut av at Aurum Discovery er irsk og at det norske datterselskapet, Aurum Norway AS er nystartet. Da hele ledelsen i Aurum Discovery er basert i Irland, er det naturlig at hovedkontoret er basert der. Selskapet har operert i Irland i over 20 år og har for øyeblikket en stor kontrakt med det statlige Irlands Geologiske Undersøkelse.
De opererer i Norge under et norsk AS som er momspliktig og innmeldt i Foretaksregisteret (noe som er påkrevd for å søke om undersøkelsesretter i Norge).
Lund skriver at Aurum Norways undersøkelsesretter i Finnmark er «delt ut av Direktoratet i Trondheim, uten å varsle eller spørre noen» og at «dette er dagens norske mineralpolitikk».
Dette er ikke riktig, det er ikke dagens norske mineralpolitikk, da det i Mineralloven står at «i Finnmark skal Direktoratet for mineralforvaltning orientere grunneieren, Sametinget, statsforvalteren, distriktsstyret for reindriften og kommunen om tillatelsen». Med andre ord, berørte parter er varslet.
Mineralloven er en norsk lov som regulerer mineralvirksomhet i Norge. Loven fastsetter vilkår for leting, undersøkelser og utvinning av mineraler, i tillegg til å stille krav til hvordan driften av mineralvirksomhet skal foregå. Formålet med loven er å sikre at landets mineralressurser blir forvaltet på en bærekraftig og samfunnsmessig forsvarlig måte. Loven bestemmer at staten eier alle forekomster av enkelte mineraltyper, uansett hvor i landet de befinner seg. Dette gjelder blant annet metaller med egenvekt på 5 gram/cm
Mineralloven gjelder for hele landet, også i Finnmark, og Direktoratet for mineralforvaltning er som forvaltningsorgan bemyndiget til å utstede undersøkelsesretter (uten å spørre noen).
At også Finnmark omfattes av Mineralloven er en kjensgjerning, likevel har det blitt vane at flere aktører bestrider dette og er tidlig på banen med protester. Reinbeitedistrikter og Karasjok kommune sender inn klager til Direktoratet for mineralforvaltning så snart nye undersøkelsesretter blir utstedt.
Mineralloven har skjerpede regler for mineralundersøkelser i Finnmark i forhold til resten av landet.
I Finnmark gir ikke undersøkelsesretten rett til å foreta undersøkelser før Direktoratet for mineralforvaltning har gitt særskilt tillatelse til dette.
Ved behandlingen av søknad om å foreta undersøkelser skal Direktoratet for mineralforvaltning gi grunneieren, Sametinget, kommunen, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg.
Dersom Sametinget eller grunneieren går imot at søknaden innvilges, skal søknaden avgjøres av Næringsdepartementet.
Hvis departementet innvilger søknaden, har klage til Kongen fra Sametinget eller grunneieren oppsettende virkning.
Sametinget har som høringsinnstans nesten alltid kommet med innsigelse (de sier nei) når det kommer til prøveboringer og den videre saksgangen med behandling i departementet og evt. klage til Kongen er så tidkrevende (anslagsvis 2-3 år) at de færreste leteselskaper ser seg tjent med å gå inn i denne prosessen.
Dette skulle vel gi en antydning på om Aurum Norway eller Kingsrose er i posisjon til å føle noe slags eierskap til vidda.
Sametinget er i mineralsaker mer enn et «rådgivende organ i samepolitiske spørsmål» (iflg regjeringen.no). De har i praksis makt til å stoppe mineralprosjekter. Det er altså verken Aurum Norway eller Kingsrose som eier vidda.
Lund hevder at «man venter på å bli pålagt fra EU et nytt regime for mineralutvinning, der funn av strategiske og kritiske mineraler nærmest automatisk skal gi konsesjon til gruvedrift».
Om en setter seg inn i gjeldende lover og krav fra planmyndigheter for gruvekonsesjoner i Norge, blir det mildt sagt for lettvint å hevde dette.
En annen sak er at EU nok vil presse på for at vi må produsere mer av råvarene vi forbruker i Europa.
Lund peker på rettssaken om eierforholdene i Karasjok, og at uansett om det forblir FeFo, eller om det blir Karasjoks innbyggere, eller bare en etnisk gruppe av de som bor der som skal være grunneier, har han nok rett i at å lete etter mineraler kan (og bør) nok ingen av dem kunne forby.
Lund «vet» at «det vil bety store skader under leiting og enorme skader under drift». Etter flere feltsesonger i Finnmark så «vet» jeg, ut ifra det jeg har sett, at f.eks. terrengskader i lete-/undersøkelsesfasen ikke vil bli større enn spor etter ATV-kjøring i reindrifta.
Det blir selvmotsigende av Lund å hevde at «det (leiting/drift) bestemmer utenlandsk eide spekulantselskap stifta for en måned siden», når han selv peker på at Arctic Gold ble stoppet i sine undersøkelser av Biedjovagge av Kautokeino kommune. Kommunalt selvstyre står sterkt i Norge.
Lunds insinuasjoner (med islett av lett harselas) fortsetter med at «Aurum Norway knapt har vært i områdene de har plukka ut på grunnlag av tidligere undersøkelser fra NGU».
Mineralleting er å bygge stein på stein – en bruker resultater fra tidligere undersøkelser og kommer et steg videre. Både Folldal Verk og Sydvaranger gjorde omfattende undersøkelser på Finnmarksvidda på 1980-tallet, noe Aurum Norway har nyttiggjort seg resultatene av (i tillegg til mine erfaringer fra mineralleting i Finnmark) når det gjelder å peke ut potensielle områder for oppfølging.
Siste kapittel i Lunds leserbrev får stå ukommentert – det virker som det meste kan havne i fornorskningssekken, og dermed mister begrepet sin betydning.