Ingen finnmarkinger eier laksemerdene som er ankret opp i fjordene i eget fylke. Cermaq eier laksemerdene i Vest-Finnmark. Selskapet er japansk. Nå må alle innse at åpne oppdrettsanlegg ødelegger gytefjordene.
EØS-borgere utenfor landets grenser kan ha fulle kvoterettigheter på norsk fisk, men bare dersom båten ikke er større enn 15 meter. Dette belaster kvotegrunnlaget til de minste fiskebåtene. Kvotegrunnlaget til båter over 15 meter berøres ikke.
Oppdretterne har ikke boplikt sånn som fiskerne, bøndene og reindrifts utøverne har, mange bor ikke engang i Norge. Dette er like meningsløst som om at alle kystfiskebåtene i fylket bare var eid av utlendinger.
15-meters grensen for utenlandsk deltakelse i norsk fiskeri er nedfelt i EØS-avtalen. Vi vet ikke hvordan, hvem eller hvorfor grensen er satt til 15 meter, men ikke videre oppover. Dette er politikk utført og vedtatt bak lukkede dører.
Vi vet ikke hvorfor det i det hele tatt er åpnet for utlands deltakelse på norsk totalkvote gjennom EØS-avtalen. Det er fra før av avsatt en tredjelands kvote fremforhandlet i Norsk Russisk fiskerikommisjon. Tredjelandskvoten kommer i all hovedsak EU-landenes fiskere til gode.
Varangerfjorden har vært en rik fjord med fiskebestander av forskjellige slag. Hva fjorden «er god for», av mengder fisk er naturlig bestemt ut fra størrelsen, beliggenhet og av havmiljøet ellers.
Tilstrømmingen av ferskvann fra elvene og de naturgitte betingelsene, har gjort fjorden til en unik gytefjord. Balansen mellom de forskjellige fiskeslagene og andre levende vesener har økosystemet selv satt.
Trålerne kunne tidligere fangste kystnært, inne i fjordene og i gytefeltene til lodde og torsk. Det var en aggressiv driftsform som økosystemet ikke tålte. Trålerne ble derfor henvist til å fiske utenfor fire nautiske mil fra land. Dagens driftsform i oppdrettsnæringen er minst like skadelig. Det er fordi den rammer økosystemet veldig hardt.
Kostholdet til den viltlevende fisken er det, som fjorden selv kan by på av lodde, krill, bakkesil (tobis), sild og reker.
Tobis holder til på sandbunn. Her tilbringer den en stor del av sin tid i nedgravd tilstand. Om vinteren går den i dvale. Om sommeren, når den ellers er aktiv, tilbringer den døgnets mørke timer og mørke overskyete dager på denne måten.
Det begynner «å koke» på fjorden med seistimer, sjøfugler og sjøpattedyr når bakkesilen kommer opp fra sandbunnen og opp til vannoverflaten. Det blir roligere når bakkesilen dukker ned i sanden igjen. Da er det bare for fugl, fisk og fiskere å vente noen timer til bakkesilen kommer opp igjen. Det er dette som gjør sommeren her nord vakker.
Bakkesilen er ekstremt utsatt for forurensning som blir liggende på havbunnen. Dette har liten eller ingen oppmerksomhet i diskusjonen om hvor det kan gis tillatelse til utslipp fra laksemerder og settefiskanlegg.
Enorme mengder laks er sperret inne i merdene. Laksen kan ikke fôres med det som finnes naturlig i fjorden. Om det skulle vært tilfelle, så ville det ført til kollaps i mattilgang for viltlevende fisk.
I dag fôres oppdrettslaksen med mat som er rundt 70 prosent plantebasert. Avføringen fra laksen blir etter hvert til store dynger og den blir liggende på havbunnen.
Laks i store mengder og i fangenskap innebærer store belastninger på annet liv i fjorden. Utslagene av dette er allerede godt synlig. Fjordtorsken er på et kritisk lavt nivå. Det skyldes manglede gyting, som igjen skyldes forurensning. Oksygeninnholdet i vannet rundt merdene er lavt og lavest ned mot bunnen.
Bunnfisk må ha god tilgang på oksygen. Torsk er en bunnfisk og den rømmer områder med lavt oksygeninnhold. Vi er redd at dette er i utvikling også innerst i Varangerfjorden der torsken gyter. Bildet av hva fjorden en gang var og hvem den var til for, har endret seg ganske mye. Det er en fullstendig uansvarlig politisk ambisjon å gi tillatelse til enda mer oppdrettsvirksomhet inne i fjordene når det eneste riktige er å stoppe utslippene, som allerede nå er større enn det det mangfoldige livet i fjordene kan tåle.