Som de fleste har fått med seg har Rambo hatt en utvidet påskeferie, primært for å telle til ti etter at Direktoratet for naturforvaltning har lagt fram sine eventyr. Dernest har tiden gått med til å sniffe bænnsin i de mest trafikkerte «kulpene» i Bollo.
Om tre år kan det nemlig være slutt på herlighetene. Hvis anorakk-ligaen får viljen sin vil det i stedet stinke rødswix fra Romsdal til Detsika, en lukt som vi svettefrie har foraktet siden vi ble pisket med skireima fra Suolovuopmi til Gargia i 9. klasse. Vi ble truet til å leke Erik Håker ned Gargialia, noe som selvfølgelig medførte at vi tok telling i den andre porten, en grønnfrisk bjørk uten snev av støtdemping. Siden har vi ikke spist verken appelsiner, kvikklunch eller brød med brunost. Kakao er like innbydende som Goggen i Alta IF-drakt.
Livet vil rett og slett ikke bli det samme uten duften av promille blandet med firetakters summende vellyd, bare avbrutt av en skru-kyndig påskegjest som morer seg ved å smokke skiftenøkkelen i skallen på vilt fremmede. Det er noe eget ved stemningen i scooterland, der månedraktene skjuler det bleike vinterflesket som har lagt seg rundt midja siden ribbeaften 24. desember. Vi er behagelig skjermet fra kondisfrikene og lett aldrende birkebeinere som har matstasjon på strekningen mellom Stilla og Reinbukkelvhytta. Bare sånn i tilfelle de ligger etter skjema og har gått tom for energi.
For å bekjempe DNs snedige plan for å ramme scooterfolket, har jeg funnet fram til ordet sosialisering i kryssordboka. Vi må rett og slett berge ungene fra galskapen. Gi dem en miniscooter, sånn at de skjønner hvor meningsløst det er å dasse nedover lia på rumpebrett eller klatre i trærne som apekatter. Når Rambo sitter i gyngestolen av typen touring, vil det varme langt inn i hjerterota når familien mimrer over påskekos med scooterklatring i de heftige hengene rundt hytta. Kanskje noen av podene mine spør «hvor var du da pappa knakk skistaven min?». Over knærne, vel og merke.
Så blir scooterfolk kritisert for at de har testosteron. Det var da merkelig. Den samme gjengen som er opptatt av kulturminnevern, ullundertøy, treski og naturlige drifter, skal altså kritisere en Rambo som liker litt fart og spenning i hverdagen, enten det er i sengehalmen eller på et velbygd beltedyr som bringer oss fra A til B i 200 kilometer i timen. Uten testosteron hadde jeg sannsynligvis flyttet papirer for DN og drukket kamillete sammen med resten av frimerkeklubben.
For alle som har blitt kjent med Rambo gjennom et tiår med ærlige betraktninger, er det opplagt at det ble tatt affære tidligere i vinter. 200 av de 900 høringsuttalelsene DN fikk inn var skrevet av undertegnede, riktignok med ulike avsendere og underskrifter. Som for eksempel Byrkjelo opptreningssenter som var fullstendig avhengig av scooterdisp for å komme til Coopen.
Ifølge saksbehandleren jeg forfulgte i et par måneder var høringsuttalelsene en blanding av velformulerte drapstrusler og personsjikane som ville fått en ryggplaget Valla til å rømme til Sverige i ren Baalsrud-stil.
Hvis DN lykkes i sitt forsøk på å trekke ut pluggen av scooteren de neste tre årene, velger jeg AFP (Aggressiv Festing i Påsken) i en alder av begrenset hårtap. Kanskje jeg tar med meg skiftenøkkelen også...
