Den 21.4.23 falt Karasjok-dommen. Flertallet i Utmarksdomstolen konkluderte med at løsningen med Finnmarkseiendommen, som omfatter alle ikke-private arealer i alle kommuner i Finnmark, ikke oppfyller ILO-konvensjon nr. 169 som løsning på urfolks landrettigheter.
Flertallet konkluderer at kun når befolkningen i Karasjok får eiendomsretten til kommunens ikke privateide arealer vil konvensjonen være oppfylt. Flertallet underkjenner dermed Finnmarkseiendommen som løsning i Finnmark, og dersom dommen blir stadfestet i Høyesterett, vil det i Finnmark være kun en mulig løsning:
Finnmarkseiendommen deles opp i 18 kommunale eiendommer hvor de som til enhver tid bor i disse kommunene er de rettmessige eierne. Flertallet skriver i dommen:
«Flertallets vurdering er at karasjokbefolkningen gjennom sin langvarige bruk hadde ervervet eiendomsrett til tvisteområdet da statens disposisjoner særlig etter 1990 fikk et innhold og omfang som over tid kunne etablere en statlig eiendomsrett som et festnet forhold. Flertallet grunner sin konklusjon på de ulovfestede reglene om alders tids bruk, som er fleksible og som i noen grad kan tilpasser forholdene i den konkrete sak. Overfor den samiske befolkningen vil det måtte tas hensyn til samiske sedvaner om kollektiv bruk».
Jeg regner meg for å ha en relativt god innsikt i historia til de fleste kommuner i Finnmark og i historia til Finnmark som helhet. Jeg har problemer med å se at flertallets vurderinger av rettighetsforholdene i Karasjok ikke er helt overførbar til rettsforholdene i de øvrige kommuner i Finnmark.
Da Kristian 7. undertegnet den kongelige resolusjon angående jorddeling i Finnmark den 27.5.1775, ble det i punkt 6 i resolusjonen slått fast at befolkning i tillegg til sine boplasser, slåtter og enger også fortsatt skulle eie:
«De Herligheder som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskerie i Havdet, og de store Elve, samt Landings Steder og deslige, forblive fremdeles til saadan almindelig Brug.»
Da tre gårdbrukere i Alta forsøkte å få eiendomsrett eller leieavtale på et skiferbrudd i fjellene innenfor Alta, gav daværende sorenskriver Lars Lie følgende uttalelse til søknaden:
«Staten har, saavidt vides, ikke forbeholdt sig nogen Disposisjonsret over Fjelde og Bjerge med Hensyn til Stenbrud og Almuen synes derfor forsaavidt at maatte være overladt samme til fri Afbenyttelse…»
Lars Lie mente Staten ikke kunne leie ut noe de ikke eide og resultatet ble til slutt at en kommisjon konkluderte med at alle som var bosatt i Alta hadde rett på skiferbrev på et eget skiferbrudd.
I Alta var det etter Kalmarkrigen 1611-1613 og til langt ut på 1700-tallet to samiske siidaer. Den ene omfattet de som bodde ute i fjorden og den andre, Eggeskall-bye, omfattet de som bodde i bunden av fjorden. Disse fungerte på samme måte som de to siidane Avjovarre-by i Karasjok og Kautokeino-by i Kautokeino.
Tilsvarende som i Alta var forholdene i de øvrige fjordene i Finnmark og i stor grad også på kysten da dagens grenser mellom Finnmark og Finland ble fastsatt i 1751. Det er derfor ut fra min vurdering ingen grunner til at øvrige kommuner i Finnmark skal ha en annen løsning med hensyn til grunnen enn det domstolene fastsetter for Karasjok.
Flertallet viser i sin begrunnelse til Høyesteretts dom i Manndal-saken da befolkningen fikk eiendomsrett til et utmarksområde: «Den retten som var ervervet i Manndalen hadde sammenheng med den samiske befolkningens jordbruk. Flertallet ser det som klart at det kan erververs eiendomsrett til områder basert også på andre samiske næringer enn jordbruksnæringen».
Det er viktig å legge til grunn at den samiske bosettingen var stor i samtlige kommuner i Finnmark på midten av 1700-tallet og at den øvrige befolkningen var nordmenn og kvener. Ut fra regjeringens definisjon på urfolk må i rettslig forstand også nordmenn og kvener som bodde i Finnmark defineres som urfolk. På nettstedet regjeringen.no står det bl.a.:
«I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 er det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle område.»
Ut fra min gjennomgang av Karasjokdommen ser jeg for meg følgende oppfølging:
Nr. 1 - Styret i Finnmarkseiendommen må anke dommen til Høyesterett.- Begrunnelsen må selvsagt baseres på den argumentasjon som mindretallet framfører. I tillegg må det legges vekt på at en stadfestelse av dommen vil innebære at grunnlaget for Finnmarkseiendommen faller bort. Etableringen av Finnmarkseiendommen var en politisk løsning som ble akseptert av ulike parter og partier fordi den innebar en løsning hvor alle innbyggere i Finnmark ble kollektive eier av alle ikke-private arealer i alle kommuner. Dersom Høyesterett godkjenner at Karasjok skal skilles ut av Finnmarkseiendommen, faller grunnlaget for Fefo bort og eiendommen må deles opp i 18 kommunale eiendommer hvor befolkningen i de ulike kommuner eier arealene kollektivt.
Nr. 2 - Staten må snarest igangsette et arbeid for å vedta at også nordmenn og kvener er urfolk i Finnmark. – I følge regjeringen.no er urfolk i ILO-konvensjon nr. 169, artikkel nr. 1b definert som «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt..». I regjeringen.no framgår det også at også flertallsbefolkningen i et land kan være definert som urfolk; «I flere stater i Latin-Amerika er flertallet av befolkningen urfolk». Da nåværende grense mellom Finnmark og Finland ble fastlagt i 1751, var andelen nordmenn og kvener betydelig i Finnmark. I Finnmarksdomstolens dom i Karasjoksaken tyder det på at flertallet ikke anser at kvener eller nordmenn har de samme rettigheter som samene. Ved ikke å definere også nordmenn og kvener som urfolk risikerer vi i framtida at det løpende begås justismord og menneskerettighetsbrudd overfor nordmenn og kvener i Finnmark.
Da politikere og befolkningen i Finnmark sluttet seg til opprettelsen av Finnmarkseiendommen, var det avgjørende argumentet at vi ved denne løsningen unngikk at Finnmark ble oppdelt i et lappeteppe av kommunale eiendommer.
For svært mange av de som bor i Finnmark i dag anses fordelene med at befolkningen i stor grad har like rettigheter til å bruke og ferdes i hele fylket. Ikke minst er dette en verdi som mange, som har flyttet til Finnmark og blitt boende over år, oppgir som svært avgjørende. Dersom domstolene kommer til at dette ikke er forenelig med bestemmelser om urfolk, blir 18 kommunale eiendommer det eneste akseptable alternativet.