Ressursene i havet har til alle tider dannet grunnlaget for bosetting i Nord Norge. Verdiskapingen fra våre havressurser og ringvirkningene fra disse aktivitetene er fortsatt avgjørende for bosetning og livskvalitet.
Selv om vi styres av en sosialistisk regjering, har grådighet og kapitaleiernes interesser blitt prioritet foran samfunnsutvikling, livskvalitet og bosetning. Grådighet fra kapitalsterke interessegrupper, med ønske om rask tilgang på rikdom, har ført til overbeskatning og ubalanse i næringskjedene.
Vår fiskeripolitikk har gjort volum mer lønnsomt enn kvalitet, og det har vært ett kortsiktig og ressurstruende politisk valg som ikke har gitt oss optimal utnyttelse av ressursene.
Gjennom Havressursloven, har politikerne mulighet til å styre forvaltningen av våre felles fiskeressurser ved hjelp av kvoteordninger og regelverk for fartøystruktur, fangstredskaper og begrensninger på tilgjengelige fangstområder.
Hovedformålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk forvaltning av våre fiskeressurser, slik at ressursene kan bidra til utvikling, sysselsetting og bosetning langs kysten vår.
Havressurslovens intensjon om å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk forvaltning av våre fiskeressurser kan ikke innfris dersom vi viderefører dagens system med «kvote baroner» som har gjort Bærum til landets tredje største fiskerikommune, og gitt investormillionærer i innland og utland tilgang på store deler av verdiskapingen som skal bidra til utvikling i våre kystområder.
Kapitalkreftene som dagens kvotesystem har bygd opp, bearbeider politikerne slik at dagens kvoteadel videreføres. De kosmetiske endringer som legges fram, bidrar til å sementere dagens feilslåtte kvotesystem.
Dersom vi ønsker å snu befolkningsutviklingen og skape nytt liv i våre kystsamfunn må det gjøres en fundamental omlegging av dagens kvoteordning. Det vil kreve en kostbar og komplisert prosess som over lang tid vil påvirke samfunnsutvikling, økonomi og livssituasjon til mange mennesker, men denne prosessen er nødvendig for å etterkomme Havressurslovens intensjoner.
Utvikling og bosetting i kystområdene er avhengig av at ungdommen får tilgang til kvoter og tilgang på lån til båter og fiskeredskap. Kvotene må knyttes opp mot befolkningen, og ikke til båtene som bare er ett redskap for verdiskapingen og ressursutnyttelsen!
Fordel kvotene til registrerte fiskere langs kysten, og til de som vil bosette seg i disse områdene. For å kompensere for utgiftene dagens kvote eiere har hatt for å skaffe seg kvoter, kan det innføres en kvote avgift på avkastningen på de nye kvotene. De nye kvoteeierne slår seg sammen om å skaffe seg båter og relevant utstyr for kunne fange de artene som de har fått kvoter på.
Siden det er den totale vekten på biomassen som angir kvotestørrelse, er det i kvoteeiernes interesser å utnytte biomassen maksimalt og bruke fangstmetoder som gir den kvaliteten som er enklest å selge, og gir best inntjening.