Alle grunnskolebarn har rett til å gå på nærskolen sin sammen med egne søsken og nabobarn, dette er viktig for barns følelse av tilhørighet og inkludering i nærmiljøet sitt. Et barn kan ikke plasseres på en annen skole enn nærskolen uten samtykke fra foreldrene, men hvis barnet har en funksjonsnedsettelse føler foreldre ofte at de ikke har et reelt valg. Hvis barnet trenger spesialtilpasset undervisning eller skolebygget ikke er tilgjengelig, får foreldrene ofte tilbud om at barnet kan begynne på en annen skole enn nærskolen fordi det ikke finnes ressurser til å gjøre de nødvendige tilpasningene på nærskolen, enten tilpasningene gjelder spesialtilpasset undervisning eller tilgjengelig skolebygg.
En kartlegging gjort av NHF i 2013 viste at 80% av norske skoler ikke var universelt utformet, og det viser seg dessverre at det er først når det skal starte en elev med en funksjonsnedsettelse at skoleeierne ser behovet for oppgradering av skolebygg eller at det trengs ressurser til spesialundervisning, da er det som regel for sent for den eleven å begynne på nærskolen, og foreldrene må «velge» en annen skole.
Skolehverdagen er den viktigste arenaen barn har til å samhandle med jevnaldrende barn. Skolen er viktig for utvikling av sosial tilhørighet, sosiale ferdigheter og barns identitet. Barn som blir tatt ut av den ordinære skolehverdagen fordi de har en form for funksjonsnedsettelse, lærer at de er annerledes helt fra de er små. Like viktig er det at dette også sender et signal til de andre barna på skolen at barn med funksjonsnedsettelser er annerledes, og denne erfaringen tar de med seg videre i livet.
Antallet elever som får undervisning utenfor den ordinære skolen, er nesten doblet de siste 20 årene. Dette er triste tall, særlig når forskning også viser at det er en klar sammenheng mellom det å gå på nærskolen sin og å følge ordinær undervisning, og det å være sammen med jevnaldrende på fritiden. Det å ikke være en del av nærskolen og den ordinære undervisningen fører med seg en følelse av utenforskap og isolasjon, og dette får ringvirkninger når disse barna skal inn i videregående skole og høyere utdanning.
En kartlegging gjort av NOVA i 2014 viste at 64% av funksjonshemmede hadde grunnskolen som høyeste utdanning, mot 17% i befolkningen ellers. Videre viste undersøkelsen at kun 17% i utvalget hadde høyere utdanning fra høyskole og universitet mot 41% i befolkningen ellers.
Disse tallene er bekymringsverdig når det viser seg at utdanning er viktigere for funksjonshemmede enn befolkningen for øvrig for å komme ut i arbeidslivet. SSBs Arbeidskraftundersøkelse fra 2022 viser at bare 37,5 prosent av funksjonshemmede i alderen 15-66 år var i arbeid i 2021, mot 78,4 prosent av befolkningen for øvrig.
Grunnen til at mange funksjonshemmede ikke gjennomfører videregåendeskole eller høyere utdanning, er ofte at opplevelsene fra grunnskolen følger de videre. Barn som mistrives, som opplever at omgivelsene ikke har tro på dem og som i liten grad har sosial kontakt med jevnaldrende, har reduserte sjanser til å komme seg videre i utdanningsløpet etter grunnskolen. De elevene som har opplevd minst inngripende tiltak har størst sjanse til å gjennomføre videregåendeskole og høyere utdanning, for så å ta steget ut i arbeidslivet.
En annen viktig grunn til at mange funksjonshemmede ikke gjennomfører videregående skole eller høyere utdanning, er fordi dagens BPA-ordningen (brukerstyrt personlig assistent) er for dårlig.
I 2015 ble BPA endelig en lovfestet individuell rettighet, men dessverre har det vist seg at denne rettigheten er svært begrenset og alt for få av de som søker om BPA får de timene de trenger for å kunne leve et aktivt og selvstendig liv. Det er mange unge funksjonshemmede som ønsker å ta en utdannelse, men som må droppe det fordi de har for få timer med BPA til å få studiehverdagen til å gå rundt.
Det er kommunen du bor i som er ansvarlig for å gi deg den hjelpen du har behov for, og når du flytter fra en kommune til en annen for å gjennomføre videregående skole eller ta en høyere utdanning kan dette oppleves som en for stor risiko å ta for mange med et assistansebehov, fordi de nå må søke om nytt BPA-vedtak i kommunen de skal studere i. Det er ingen selvfølge at du vil få det samme BPA-vedtaket når du flytter fra en kommune til en annen selv om ditt assistansebehov er det samme. Mange studenter med fysisk funksjonsnedsettelse ender derfor opp med å droppe ut av studiene, enten fordi de ikke får nok timer for å kunne balansere skole og fritid, eller fordi de opplever at saksbehandlingstiden er for lang. Det er ikke uvanlig at saksbehandlingen kan ta opptil et år, og da sier det seg selv at man ikke får gjennomført utdanningsløpet hvis skoleåret er omme når vedtaket kommer.
Alta kommune har både videregående skole og universitet, og det er derfor ekstra viktig at kommunen også har en BPA-ordning som fungerer etter intensjonen. BPA skal være et frigjøringsverktøy som gjør det mulig å balansere hverdagslige gjøremål, fritid og studier eller jobb, BPA skal ikke være en punktjeneste i hjemmet slik mange i dag dessverre opplever.
For at funksjonshemmede skal kunne gjennomføre et utdanningsløp og i framtiden bli en del av arbeidslivet, er det to ting dere som politikere må satse på;
– En universelt utformet og inkluderende nærskole der alle elever kan delta i den ordinære undervisningen uansett funksjonsvariasjon, da lærer alle barn mestring og tilhørighet.
– En god BPA-ordning som er et reelt likestillingsverktøy, som sikrer at man kan leve et aktivt og selvstendig liv, der man ikke trenger å velge om man skal ta en dusj eller gå på kino.