Datatilsynet har altså gitt NAV et gebyr på 20 millioner kroner for 12 lovbrudd knyttet til personvern hos NAV.
Datatilsynet har avdekket at nær alle de 22.500 ansatte i NAV har hatt tilgang til informasjon om klientenes fysiske og psykiske helse, familieforhold og økonomi. Etter sigende det største gebyret som er gitt til en offentlig virksomhet.
Ingen tvil om at det er en alvorlig sak hvis 22.500 ansatte i NAV har hatt nærmest fri tilgang til å «snoke» i klientenes privatliv. Det blir ikke mindre alvorlig når det også hevdes at dette har NAV-ledelsen hatt kjennskap til i mange år. Det rettferdiggjør en streng reaksjon.
Men, er et gebyr på 20 millioner som skal betales fra en statlig virksomhet (NAV) til en annen statlig virksomhet (Datatilsynet), veien å gå. Her bytter staten penger internt. Ved neste budsjett må NAV tilføres 20 millioner ekstra for å opprettholde aktivitetsnivået. Da er det jo greit for Finansdepartementet å hente de 20 millionene fra Datatilsynets «gebyrkasse». Så er det «case closed». Og nettopp her ligger det en stor utfordring.
Utad har NAV fått et gebyr som svir, i alle fall i inneværende budsjettperiode. Men, hva med de ansvarlige for lovbruddene? De som har visst om dette og ikke gjort noe? Med 20 millioner i gebyr mener tydeligvis NAVs ledelse (helt opp til ministernivå) at de har fått sin straff. Så går de videre med møter om hvordan ting skal forandres. Ingen stilles til ansvar.
En annen sak er at direktør Line Coll i Datatilsynet sier at dersom et lignende lovbrudd hadde blitt påvist i en privat virksomhet, hadde gebyret høyst sannsynlig blitt betydelig større. Et klarere bevis på at det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker er vanskelig å finne.
I tillegg til et større gebyr, er det vel ikke usannsynlig at en leder i det private næringsliv, i en slik situasjon, også ville fått et møte med det Norske rettsvesenet.
Men slikt virker nærmest uhørt å snakke om i en virksomhet drevet av skattepenger. Nei, her er det bare å innkalle til noen møter og så vente til ting roer seg. Mottoet er tydeligvis å sitte mest mulig stille i båten i trygg forvissning om at saken ikke får noen personlige konsekvenser for de ansvarlig. Gjennom en sinnrik organisasjonsstruktur og stadige skiftninger, sørges det for at alt ansvar pulveriseres. Ingen må ta sin hatt (unnskyld: hodeplagg) å gå.
I stedet for et gebyr på 20 millioner (som egentlig bare er et spill for galleriet), burde det vært satt i gang en gransking for å finne de ansvarlige for lovbruddene og stille de til ansvar. Så burde det være opp til påtalemakten og det Norske rettsvesen å vurdere om noen er strafferettslig ansvarlig for lovbruddene.
Jeg har ingen tro på at dette skjer, hverken i denne eller i kommende saker der en offentlig virksomhet foretar mer eller mindre bevisste lovbrudd.
Er det rart at tillit til politikere og offentlig forvaltning faller som en stein.