For reindrifta, og reineierne, reingjeterne, reindriftsbarna og hele lokalsamfunnet er kalvingen et rørende og spesielt øyeblikk. Jeg er ikke selv fra reindrifta, men jeg vet at det øyeblikket den første kalven fødes, ofte i ria med skikkelig ruskevær, er et øyeblikk som kan bringe tårer av takknemlighet.
Det har vært et halvår med vinter som virker lengre enn lengst, med snø i mengder og islag som dyrene ikke greier å skrape seg gjennom. Mil etter mil har menneskene slept på fôr til dyrene på sleder - for å berge dem fra sultedøden. De har måttet gjete døgnet rundt fordi dyrene er særlig rovdyrutsatte når det er et kriseår.
Folk er naturligvis veldig slitne etter en enorm arbeidsbelastning. I tillegg kommer utgiftene og bekymringene med økte priser på drivstoff, slitasje på sleder og skutere, samt utgifter til fôr, som har økt med flere tusen per fôrsekk, blant annet på grunn av krigen i Ukraina.
Når vi har vårvinter, som her helt nord er så kortvarig, så er det ikke bare en vakker tid for reindrifta. Det er tiden da hele naturen våkner til liv og det hekkes, det vokser og det skal bli liv for den lange sommeren, når sola aldri går ned. Dette vet vi alle, fordi vi feirer solas retur som de D-vitamin-tørstende skapningene vi er.
Vi vil ut, vi vil leve og vi vil kle oss lettere. Det er sant at det er vakkert. Alt føles litt lettere - selv om det ellers er mye å bekymre seg for. Det er krig, pandemi, global klimakrise og et sviktende naturmangfold. Det er strømpriser, matvarepriser, inflasjon og renteøkning som utfordrer egen økonomi. Å bygge hus og bygninger blir dyrere. Folk kjemper for arbeidsplassene sine i mange bransjer. Alt dette skjer som følge av forhold vi har liten mulighet til å påvirke.
Der vi imidlertid kan gjøre en forskjell, er i våre lokalsamfunn. Vi kan bygge opp omkring hverandre, og skape forståelse. Vi lever med arktiske utfordringer, men vi vet også veldig godt at vi lever i et trygt velferdssamfunn bygget opp etter krigen. Å legge til rette for at morgendagens generasjoner skal kunne leve trygge og gode liv her nord, med velferdsordninger og muligheter til å kunne bruke naturen og høste, er viktige deler av helheten.
Jeg vet at alle har sine verdier og ting som gir livet mening og innhold. For mange av oss er det å komme seg ut i naturen så viktig at man ikke kan tenke seg å bo et annet sted enn dette stedet.
Stedet der vidde seg bak vidde strekker. Der vi ser sjø ved sjø så langt øyet rekker. Stedet der lier, åser og snaue rabber hever seg mot himmelbrynet. Hvor elver bruser, skoger suser og stålgrå, steile fjell og nes skyter seg ut mot det ville hav. Vi venter alle på tiden der sommersolen forgyller både fjell og skoger, våre hav og stender, da våre fiskere gynger stilt på hav og innsjø.
Midt i dette har vi den årlige diskusjonen om skuterløypenettet. Jeg vil rose de som har funnet noen løsninger for å kunne holde enkelte løyper åpne frem til 18.mai. Det er bra fordi det har stor betydning for mange å komme seg ut, med løypenettet som utgangspunkt.
Likevel er jeg helt sikker på at ingen kan ha ønske om å kjøre inn i sårbare reinflokker med de drektige simlene som har kjempet seg gjennom den harde vinteren, og bidra til at de mister kalvene.
Selv om jeg elsker mine fjellturer til fots og på ski med hunden min, så er det en forferdelig tanke at jeg uforvarende skal skape en situasjon der min adferd skal by på store problemer for de som lever av og med naturen. For de som er sårbare i disse øyeblikkene.
Reinkalven er både en skjør og sterk skapning. Bare veldig kort tid etter fødselen er den oppe på de lange tynne beina sine og skal følge sin mor og flokken. Men farene er mange. Rovdyrene venter på de små, og blant dem er ørna av de som er klar til å rive livet ut av den lille. Derfor må reineierne gjete flokken sin nøye ved kalvingen.
Med hjertet i halsen, for det er de neste årenes driftsgrunnlag det handler om. Og selv om de kanskje hardbarket tørket den ene tåren av takknemlighet, så må de nå stålsette seg for de neste dagene da småkalver blir rovdyrføde og simla leter etter den lille, eller ikke vil forlate den lille døde kroppen.
Det er utvilsomt behov for dialog og felles forståelse. Vi trenger mer kunnskap om hverandres behov. Men det er viktig at vi ikke tar lett på naturen som grunnlag for livet og fremtiden.
Reindrifta kvier seg nok for å gi tilbakemeldinger til statsforvalter om at løyper ikke kan holdes åpne. De vet godt nok at dette ikke blir tatt imot med klappsalver eller velbehagsytringer. De vet at kommentarfelter blir fylt opp med mye forskjellig. På det beste ren mistenkeliggjøring - men på det verste også hets og ytringer om at deres næring og levevei er verdiløs og uten fremtid. Dette henger uløselig sammen med vårens vakreste eventyr.
For mange barn og unge i reindrifta er hets og svært negative ytringer i kommentarfeltene veldig belastende. Jeg tror ikke dette er med på å bygge opp vår felles fremtid. Saker som fremkaller slike nedvurderende ytringer i kommentarfeltene og på Facebook, bygger et hardt debattklima. Det burde vi ha i bakhodet.
Vi må derfor huske å minne hverandre på at det er viktig å sikre alle dyr muligheten til å kunne få til denne korte, men avgjørende, overgangen mellom vinter og vår. Derfor er det grunn til å be om omtanke for hverandre, og også ivareta de behov som jo danner grunnlaget for at det er regulering av motorisert ferdsel. Å bidra til noen åpne løyper er et grep der man kan håpe at det på sikt fører til mer forståelse, omtanke og ansvarlighet. Hvis det da er de få dagene i mai som skal til for å bygge forståelsens bru.