Nordkalottfolket har som et av sine fremste prinsipp, at vi må ha likeverdighet mellom folk, og mellom næringer. Reindriftsloven har, over mange år, skapt store utfordringer langs hele kysten, på innlandet og i mange ulike sammenhenger.
Skal vi noen gang få reindrift og resten av samfunnet til å få hånd i hånd, må prinsippet om likeverdighet og medbestemmelse være grunnlaget for alt vi gjør.
I dag registrerer vi at reindriftsnæringen med loven i hånd kan stoppe det meste av utvikling i landet. Eksempelvis et naust i fjæra som kan ivareta sjøsamiske kultur. Gang- og sykkelvei til sjøsamiske og norske barn i Hammerfest stoppes av reindrifta. En bygd i Nordland er sterkt plaget av forurensning, og befolkningen har stadig utbrudd av harepest, men reindriftsnæringen har stoppet fremdriften med å etablere ny drikkevannskilde.
Hytter som må rives fordi de defineres som for nært reinbeiteområder. Halvøya Bringnes i Porsanger er fredet fra rein – men likevel har reindrifta overtatt beitene fullstendig. Ulovlig, men ingen griper inn – og sauebrukene i områdene må legge ned.
Det er utallige eksempler, og det vokser i omfang. Hvorfor skjer dette? Er det fordi reindriftsnæringen består av utøvere med onde hensikter? Nei, selvfølgelig ikke. De er en næring som selvfølgelig bruker den retten loven gir dem. Reindriftsloven gir dem rett til å stoppe all aktivitet de mener ikke gagner deres næring. Og da er det selvfølgelig opplagt at de benytter seg av den muligheten. Det ville vi alle gjort: kan vi beskytte oss selv, så gjør vi selvfølgelig det.
Samers bruk av naturen har alltid vært sterk og mangfoldig. Reindriftsloven har aldri vært justert og tilpasset for å ivareta andre en reindriftsnæringens bruk av naturen. Ei heller har man anerkjent at det finnes andre folk, som også har brukt naturressursene.
Din rett innskrenker min rett
Reindriftsloven, som Stortinget må ta det fulle og hele ansvaret for, er rigget for å beskytte reindriftsnæringen. Men når loven går så langt i å beskytte, at ingen andre skal høres og ingen andre skal ha rett til å bruke områdene, så er beskyttelsen gått over til å bli privilegier.
Vi kan ikke forvente at de som har privilegiene, selv skal gi dem opp. Derfor må vi som representanter for et demokratisk valgt Sameting, og staten, i fellesskap utarbeide et lovverk som både ivaretar reindriftsutøvernes rettigheter internt i næringen – og som samtidig forfekter en likeverdig bruk av naturen. For Nordkalottfolket er selvsagt at reindriftsnæringen må pålegges samme forpliktelser og involvering som resten av samfunnet er pålagt i aktivitet. Ja, det kan bety at reindriftsnæringen mister makt til å si nei til alle andre. Det vil i så fall rette opp i en urett som er påført samfunnet rundt, og spesielt fastboende samer, kystsamer og alle de som har hatt sitt virke og sin utstrakte bruk av naturen som del av sin kultur.
Sist høst fikk Sametinget overrakt et forslag til reindriftslov, som er utarbeidet av reindriftutøvere sammen med jurister. Flertallet har hyllet dette arbeidet, og sametingspresidenten har uttalt at «Endelig har vi samer tatt skjeen i egen hånd, og utarbeidet forslag til lovverk.» Vi er dypt uenig. Dette forslaget er kommet fra en part, uten at noen andre har fått ha en stemme med i lovutvalget. Det at lovutvalgets forslag foreslår at reindriftsnæringen bør gis enda mer makt over den øvrige befolkningen, er ikke overraskende når man ser sammensetningen i utvalget.
Loven må legge til rette for samhandling og involvering
Nordkalottfolket kan ikke være med på å gi reindriftsnæringen ytterligere makt over resten av befolkningen. Vi har derfor eget forslag til endringer i eksisterende reindriftslov. Denne loven har allerede sterkt begrenset øvrig befolkning og samer, retten til å bruke utmarka og arealene til næring, naust, tradisjonell høsting og annet.
Nordkalottfolket ønsker en sterk reindriftsnæring med stor legitimitet i samfunnet for øvrig. Vi mener næringen vil nyte godt av gjensidig involvering og medbestemmelse av samfunnet for øvrig. Slik sikrer man legitimitet og eierskap til felles bruk av utmarka. Rettferdig og likeverdig behandling mellom de som bruker den samme utmarka, bidrar til reduksjon av konflikter samt økt samhandling og samarbeid. På denne måten å styrkes reindriftsnæringen og gir næringen forutsigbare rammer.