Det kan være krevende å se mennesker som står oss nær visne hen og dø. Men helsevesenet har alt i dag lov til å avslutte livsforlengende behandling når det er åpenbart at livet til den syke er i ferd med å ta slutt. Det ligger ingen dødshjelp i dette, bare en respekt for at ikke noe liv varer evig. Når mennesker slutter å ta til seg mat og drikke dør de innen kort tid, helt uten hjelp fra omgivelsene. Den som ønsker å dø behøver dermed ingen hjelpende hånd for å få det til.
Det er en prisverdig målsetning å redusere antall selvmord. Et sivilisert samfunn bør gjennom human hjelp søke å hindre at selvmord blir en akseptabel utgang for et krevende liv. Et samfunn som tilrettelegger for selvmord, er ikke lenger sivilisert, men inhumant.
Det er bra at et så stort flertall av norske leger ser hvilke farer som ligger i å åpne for dødshjelp i Norge. For hvem kan vi stole på, hvis også helsepersonell blir presumptive dødshjelpere?
Med legitimeringen av dødshjelp følger også endringen av selve menneskeverdet. Det er nok av eldre som, også gjennom signaler fra omgivelsene, allerede ser på seg selv som unyttige og til belastning, i et samfunn der nettopp deres innsats har bidratt til vår felles velstand.
De fleste norske kommuner trenger stadig flere sykehjemsplasser og flere ansatte i hjemmetjenesten for å kunne gi et økende antall eldre en forsvarlig omsorg. Det er sterkt bekymringsfullt dersom samfunnet som skal dekke dette behovet i stedet tilrettelegger for dødshjelp til eldre og alvorlig syke.
I Nederland har legaliseringen av dødshjelp, som først bare skulle gjelde eldre i sluttfasen av livet, etter hvert også ført til avliving av barn og unge. Også deprimerte kan nå få hjelp til å dø. Rapporter fra Nederland viser at eldre har fått dødshjelp mot deres vilje, fordi legen har mistolket utsagn om at man ønsker å dø som en oppfordring til å få hjelp til det.
Gjennom et vedtak i høyesterett i 2015 innførte Canada fra juni 2016 en lovendring som tillater dødshjelp for mennesker med store lidelser i sluttfasen av livet. Deretter åpnet loven i 2021 for at mennesker med funksjonshemminger og kroniske fysiske sykdommer kunne gis dødshjelp.
Samme år fikk 10.064 mennesker hjelp fra helsevesenet til å dø i Canada, etter et jevnt økende antall fra 1.018 i 2016. Fra 2024 åpner canadisk lov for at også mennesker med psykiske sykdommer kan bli avlivet av helsevesenet.
I Canada er det ikke bare leger, men også sykepleiere, som kan gi medikamenter intravenøst med mål om at pasienten dør. Begrunnelsen er legemangel i en del tynt befolkede områder. Også avliving følger dermed likhetsprinsippet i landet, når loven først har åpnet for dødshjelp som en rettighet.
Mennesker i Canada som ønsker å dø kan få forskrevet tabletter. Men en annen metode er å gi medikamentene intravenøst. Først gis 10-20mg midazolam så pasienten sovner. 40mg lidocain settes intravenøst for å forebygge svie når de dødelige medikamentene gis.
Deretter settes 1000mg propofol og 200mg rocuronium inn i venen. Mens propofol skal sørge for at pasienten slutter å puste, skal rocuronium bidra til at hjertet slutter å slå.
Det finnes artikler i Canada om hva samfunnet kan spare på døds-, i stedet for livshjelp. Den deprimerte vil dermed lett kunne finne statlig støtte for døden som en utvei, i stedet for gjenvunnet tro på livet.
I staten Virgina i USA ble rocuronium tatt i bruk ved gjennomføring av dødsstraff i 2012. Da Ohio i 2017 kunngjorde at de startet opp med henrettelser igjen, var to av midlene som skulle benyttes nettopp midazolam og rocuronium.
Alt 400 år før Kristus forfattet Hippokrates etiske retningslinjer for leger, som har vært holdt fram som kloke råd helt fram til vår egen tid. Hippokrates uttrykte: «Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv.»
I Norge brukes gjerne begreper som «Retten til en verdig død» når krav om dødshjelp kommer opp. Men verdighet er et vanskelig definerbart og tøyelig begrep. Hvordan avliving av samfunnets egne innbyggere kan ansees som verdig, er generelt krevende å forstå for helsepersonell. Gjennomgående er vi opplært til å tenke slik Hippokrates gjorde for snart 2500 år siden.
Når døren settes på gløtt for retten til å bli avlivet, finnes det til slutt knapt noen som ikke fortjener å dø, enten man er gammel eller ung, alvorlig syk eller bare lei av livet man lever. En slik samfunnsutvikling finnes det gode grunner til å kjempe mot, særlig for helsepersonell som er satt til å gi liv, og ikke å ta det.