At helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) og regjeringen vil fjerne pasientrettigheten fritt behandlingsvalg, har vi dessverre lenge visst. Men at hun jubler over at det skjer samme dag hvor ventetidstallene fra Helsedirektoratet viser at ventetidene går opp uansett hvilken sykdom man trenger behandling for, er et nitrist paradoks. Fritt behandlingsvalg gir pasienter rett til å velge mellom offentlige sykehus, og private og ideelle som har offentlig godkjenning, uten at pasienten skal betale noe mer for det. Ledig kapasitet på private sykehus og klinikker benyttes for å sørge for rask og riktig behandling for den enkelte pasient, og staten tar regningen.
Siden Solberg-regjeringen innførte ordningen i 2015 har stadig flere pasienter benyttet seg av ordningen hvert eneste år, nå totalt ca. 80.000 pasienter. Det er kanskje ikke så mange sammenlignet med hvor mange pasienter som blir behandlet i Norge, men det er fremdeles 80.000 mennesker som har fått kortere ventetid, raskere behandling og som har kunnet få velge behandlingssted selv – og dette uten at det har kostet dem en krone mer. Høyre mener det er drøyt at helseministeren påstår at det er de med god råd som har benyttet seg av fritt behandlingsvalg og at fritt behandlingsvalg ikke har virket. Fritt behandlingsvalg er ikke for folk med god råd. Det er for vanlige folk, for å bruke Arbeiderpartiets eget begrep. Vanlige folk som trenger behandling.
Da Høyre innførte større valgfrihet for pasienter gjennom fritt behandlingsvalg startet vi med mennesker som sliter med rusavhengighet og psykisk sykdom. Så utvidet vi det også til å gjelde en rekke somatiske (kroppslige) behandlinger. Fritt behandlingsvalg handler først og fremst om mennesker, og hvorvidt pasientene skal ha makt i møte med systemet, eller om denne makten skal gis til helseforetakene. Det handler om å gi mennesker valgfrihet og mulighet til å velge seg det behandlingstilbudet som passer best for seg, sin situasjon og sin helse. Når regjeringen om kort tid fjerner denne viktige pasientrettigheten, har vi ingen forsikringer fra helseministeren om at det offentlige har bygget opp kapasitet til å overta samme helsehjelp i det offentlige. På kort sikt er det derfor stor risiko for at pasienter må vente lenger på helt nødvendig helsehjelp og at behandlingssteder som har levert tjenester pasientene ønsker seg, må legge ned.
På lang sikt gjør regjeringen valgmuligheten om til et spørsmål om størrelsen på lommeboken til hver enkelt pasient. Det er realiteten av Arbeiderpartiets politikk, og det er en todeling av helsetjenesten som Høyre ikke kan akseptere.