Uten noen form for dramatikk ble Monica Nielsen (Ap) i formiddag gjenvalgt som ordfører i Alta, til tross for at valgresultatet pekte i en helt annen retning.

Frp ble nemlig Alta-valgets store vinner og største parti med god margin, til tross for at ordførerkandidat Ronny Berg hoppet av for å bli kommunedirektør i Karasjok.

Levenet og maktkampen som oppsto i kjølvannet av denne sortien var alt annen verdig og oppbyggelig. Noen vil kalle det pinlig.

Likevel: Selv med offentlig skittentøyvask og nærmere 30 ordførerkandidater hadde Frp desidert flest stemmer.

Det sier litt om den posisjonen partiet har fått gjennom de siste valgene, både i kommunevalget og ikke minst stortingsvalget, der Bengt Rune Strifeldt to ganger har seilt inn på tinget med støtte fra hjemkommunen.

Vi har ikke inngående kjennskap til hvordan sonderinger og forhandlinger har pågått. Det blir gjerne ord mot ord, men vi kan konstatere at borgerlige velgere heller ikke denne gangen fikk viljen til.

Stikkordet er nok evnen og viljen til kompromisser. Det betyr å gi og ta for å skaffe seg nødvendig flertall – og har har Monica Nielsen lyktes nok en gang. Hun har hatt en samlende rolle, i så stor grad at syv partier samles under felles paraply.

Kritikerne vil nok mene at det handler om løftebrudd for å sikre seg makt, men til en viss grad må alle gi etter i forhandlinger. Spørsmålet er hvor smerteterskelen befinner seg og om man klarer å styre unna ultimatum som gjør at forhandlingene gjerne varer til første kaffekopp er fortært.

Senterpartiet er gjerne rundere enn de fleste og klarte også i kommunepolitikken å tilkjempe seg varaordførerplassen med to mandater og elendig oppslutning. Det er litt av prestasjon.

Altaposten spådde før valget at Venstre ville ende på vippen og at innrømmelser i skolestrukturen ville være avgjørende.

Venstre har framstått som et borgerlig parti de siste årene og forventningene var nok at Trine Noodt & Co ville søke et flertall med Frp og Høyre. Vi tipper kompromissviljen var langt større på andre siden av kløfta.

Spørsmålet er hvordan dette vil prege det politiske liv de neste fire årene, kanskje spesielt skolesaken. For elever, lærere og foreldre håper vi på fortsatt kompromissvilje for at vi skal få et resultat flest mulig kan leve med.