En del aviser opptrer som de rene spydspisser for den blå-blå regjeringas ymse sentraliseringsreformer. Etter alliansens minimale suksess med å lokke kommuner til sammenslåinger, legges nå fylkene på slaktebenken. Det er knapt måte på hvor hørbare, mektige og innflytelsesrike de mye større nydannelsene skal bli. Regjeringas opprinnelig mål var å fjerne det mellomste forvaltningsnivået. Hvor troverdig er da deres prosjekt hvor 19 enheter skal erstattes av «slagkraftige» regioner. Ordentlig utredning er fraværende og ny oppgavetildeling ikke nevneverdig spesifisert. Likevel sluker f.eks. Nordlys i Tromsø agnet og avslører samtidig sviktende regneferdighet.

Det burde være enkelt å summere innbyggertall i vår nordligste svært differensierte og arealmessig enorme landsdel. Har man forresten i det hele tatt kikket på kartet og målt avstanden fra Vardø til Bindal? Vel, der gigantomanien råder, er vel dette et pro-argument, men nettsida ssb.no kan kanskje lede til en smule refleksjon:

Nord-Norge har 483.387 innbyggere. Med uroen som følger strukturendringer, og selv om Bodø-makta skulle bli med på leken, er det risiko for avskalling fra Helgeland over til Trøndelag. Uansett blir det en smågutt. Om Hordaland med sine 518.354 innbyggere hevdes det nemlig også at de er for få. Skal det bli noe futt, må de visst slå seg sammen med nesten like folkerike Rogaland. Selv det blir for puslete. Sogn og Fjordane, selve utstillingsvinduet for smådrift, må også med. Da får de1.090.236 innbyggere, mye over dobbelt så mange som i Nordlys sitt drømmeland.

Vestlandet blir likevel bare blå-blåbær mot region Østviken. Akershus alene bikker 600.000, men her trengs samling fra Hardangervidda til Svinesund. Ikke bare Buskerud og Østfold må med, men også Oslo som typisk nok er motvillig. La gjerne flest mulig stemmer fra distriktene forstumme så lenge sentralmaktas egen andedam ikke røres! Her blir det i tilfelle totalt 1.832.601 mennesker.

Vestfold vil gjennom region Skagerak suge til seg Telemark. Om sistnevnte varemerke skulle forsvinne, vil det være et godt eksempel på hvordan mye identitet skylles ut med babyens badevann. Skurrer det ikke noe i følgende presentasjon? «Eg heiter Odd Nordstoga og kjem frå Vinje i Skagerak». Apropos identitetskrise! Møre og Romsdal slites internt og i alle retninger. Er de trøndere, vestlendinger eller noe for seg sjøl?

Hastverk og sjokkterapi brukes som strategiske elementer i alle pågående strukturrefomer. For fylkene, med sin lange og betydningsfulle historie, legges det opp til rekord i så måte. Har agitatorene for denne omkalfatring oversikt over alt som henger på den eksisterende fylkes-struktur? Mye av det må selvfølgelig også endres, organisering av stort og smått innen offentlig, privat, politisk og frivillig virksomhet, mandatfordeling til Stortinget etc.

Følgende kjente floskler er sakset fra et debattinnlegg: «Andre fylker samler seg i regioner og får dermed sterkere stemmer. Region Nord-Norge vil stå uendelig mye sterkere i en nasjonal dragkamp om ressurser og oppmerksomhet, enn tre fylker hver for seg.» Å bli stor er altså igjen løsninga, men hvor hørbar blir man og hvor mye mer kan man kare til seg, når stemmevolum og trekkraft øker simultant over hele landet? Vil ikke heller landsdeler som synliggjør avstand og forskjeller stå best rustet med ombudsmenn til å tale de forskjellige områders sak? I kamp for felles regionale interesser, slår ikke tre fylkesordførere hardere i bordet enn en enslig regionguvernør fra Tromsø kan gjøre?

Tromsø? Hvorfor ikke Bodø? Et kronargument for reformen er at den skal få slutt på slike krangler. Stabile grenser er normalt et samfunnsmessige kvalitetsstempel. Fjernes de, tiltar heller lokaliseringsstrid og maktkamp. Geografiske fusjoner får dessverre altfor ofte preg av annektering. Slik må finnmarkingene allerede føle det når Nordlys tar det for gitt at de skal være med. Samtidig skrives det om vrangviljen i Nordland mens de fisker i opprørt hav i håp om at Narvik vil desertere derfra.

Kommunereformen førte til et absurd race om på død og liv å bli størst. Bodø ønsket å sluke alt fra Skomvær fyr til svenskegrensen, fra Ofotfjorden til Polarsirkelen, bare for å bli mer folkerik enn erkerivalen Tromsø. Da Gjøvik truet med å tilegne seg Toten, kom kravet fra Hamar om å erobre resten av Hedemarken. Tyngdepunktet måtte for all del ikke flyttes til «fel side tå Mjøsa». Møre-byene har kivet mer enn noensinne osv. osv.. Argumentasjon for regionreformen fører vel snart til at hele hurven må slå seg i hop for å bli "robuste" nok, og vips, så får regjeringa oppfylt målet om å fjerne mellomnivået.

Hva blir det neste? Hvorfor ikke følge Petter Stordalens forslag om ett skandinavisk land? Steike kor mektige vi da vil bli, med en røst som vil runge i EU og FN. "Størst av alt er storleiken" har blitt bibelordet til Norges maktelite, stikk i strid med internasjonale trender og forskning som viser effektivitet, fleksibilitet og omstillingsevne i mindre enheter, både i det offentlige og i næringslivet. Det handler om å ha handa på rattet og heller bygge nettverk, samarbeide over grensene alt etter behov, ikke fjerne dem. At gigantomanien ikke er løsninga er lettere å se om man tilegner seg en smule realisme og regneferdigheter.

Nils Aarsæter, professor i  samfunnsplanlegging & Per Gunnar Stensvaag, medforfatter av boka «Folkestyre eller elitestyre»