Det foregår et uverdig spill om fremtidens helsetilbud i Nord-Norge. Det går på tryggheten løs og pasienter må føle at de reduseres til brikker i et spill.

Arbeidsgruppene som er satt til å flytte disse brikkene på oppdrag fra Helse Nord og ministeren, har fått en oppgave ingen vil misunne dem.

Det er høyst uklart om det ligger veloverveide undersøkelser og grundige ROS-analyser bak forslagene, simpelthen fordi det verken har vært tid eller anledning til å kvalitetssikre tildels radikale forslag.

Blant de ulykksalige «sjakktrekkene» finnes det forslag som har skremt innbyggerne i Øst-Finnmark, som allerede er presset på demografiske utviklingstrekk.

Forslaget om nedskalere statusen og beredskapen ved Kirkenes sykehus var på grensen til useriøst. Avstandene tatt i betraktning, var forslaget hinsides all fornuft, noe som heldigvis også var konklusjonen til Arbeidsgruppe 1.

Fra en annen arbeidsgruppe har man funnet det betimelig å foreslå en nedleggelse av DPS i Tana, ett av få tilbud til psykisk syke pasienter som trenger spesialisthjelp over lengre tid.

Spørsmålet vil være om det er liv laga å opprettholde voksenpsykiatrisk poliklinikk hvis fagmiljøet her får banesår.

Sentraliseringen blir å sende pasientene opptil 500 kilometer til Alta, eventuelt videre til Tromsø. Vi skjønner at bemanningssituasjonen er anstrengt, men vi sliter med å se at det styrker landsdelen at alt av fagfolk skal klumpes sammen i Bodø, Tromsø og et utvalg byer og tettsteder.

Vi er lite bekvem med at pasientene skal fylle selv et forsterket tilbud for psykisk syke ved Klinikk Alta. Det er ikke lenge siden DPS Jansnes ble radert vekk, og nå er forslaget å fjerne tilbudet for hele Øst-Finnmark, fra grensa til den ytterste ø.

Vi får en uggen følelse av at man her setter folk og tilbud opp mot hverandre. I den andre himmelretningen har man nemlig funnet ut at heller ikke tilbudet i Nord-Troms er liv laga.

Vi er oppmerksomme på at man har bygget opp et viktig fagmiljø i Alta, det har vært en fornuftig og imponerende satsing. Men vi tror ikke det er noen god ide å sende syke på ekstremturer på tvers av Finnmark, i tillegg til den utryggheten mange kjenner på ved å forlate nærmiljøet.

For sikkerhets skyld har arbeidsgruppa foreslått at Klinikk Alta skal miste rus- og avvenningskompetansen vegg i vegg med DPS’n.

Altas sykehusdrøm skal tydeligvis fikses med behovene til psykisk syke i hele Finnmark. Spørsmålet er om dette er tilrådelig med avstandene og andre visjoner myndighetene her til lands har flagget.

Samtidig ser man nemlig helt bort fra andre og viktige visjoner for både landsdelen og nasjonen, for eksempel alt som er nedfelt i høytflyvende festtaler i kjølvannet av Nordområdesatsingen.

Totalberedskapsplaner står ikke til troende, ikke minst det overtydelige budskapet om tilstedeværelse, både på grunn av suverenitetshevdelse, grenseforsvar, en fullstendig uberegnelig nabo og behovet for både aktivitet og mennesker til næringsutvikling.

Menon-rapporten ga oss klar beskjed om hva som skjer de neste tiårene uten en stabilisering, for eksempel hvis det ikke kan skape attraktive arbeidsplasser for unge mennesker.

Helse Nords mandat tilsier at man har igangsatt tautrekking mellom de ulike hensynene.

Å fjerne tilbud og kompetanse i den helt avgjørende helsesektoren i øst, er ensbetydende med å trigge fraflytting fra regionen, ikke bare i Nord-Varanger.

Det trengs grep for å skape bærekraft i Øst-Finnmark, det ser de fleste. Løsningen kan ikke være å tvinge folk til andre deler av landet fordi familien ikke kan være trygg på at helsehjelpen finnes innenfor en radius på 500 kilometer når krisene oppstår.