En kulturopplevelse kan på sitt beste foréne pur underholdning med en påtrengende følelse av at verden kunne vært et bedre sted, med færre usympatiske, menneskelige lyter.

Kanskje vi til og med tar med oss ettertanken ut i høstmørket, med en refleksjon om at verden hadde vært et bedre sted med solidaritet, omfordeling, bærekraft og snev av omsorg for omgivelsene.

Den premiere-aktuelle filmen  Sulis av vår glimrende regissør og historieforteller Nils Gaup fra Kautokeino, gir oss en påminnelse om hvorfor og hvordan svenske bøller av noen eiere måtte innrømme arbeidere, familier og medmennesker en verdig lønn og hverdag i det ikoniske gruvesamfunnet i Nordland.

For eksempel i 1907 da et brutalisert arbeidsliv ble begrunnet som en nødvendighet, en slags gudegitte rangordning og verditakst på hvem som skal piske og piskes. De som som sto opp mot urettferdighet og utbytting måtte ha vært modige og uredde, som unge Helene Ugland som brøt seg inn i det lukkede samfunnet Sulis. For å snakke eierne midt i mot.

Kravet om respekt handlet da om en ørliten del av kaka til livsopphold, men i disse i foldete arbeidshender ble spiren til den nordiske modellen, velferdssamfunnet og planøkonomiske løsningen sådd. Som senere har blitt til et harmonisk trepartssamarbeid og lønnsglidning på den enkelte arbeidsplass.

Regissør Nils Gaup dukket opp på Dagsrevyen denne uka. På sedvanlig vis med gutteaktig glis og ønsket om å lage nordnorsk spaghetti-western fra iskalde og støvete gruveganger. Spilt inn på autentisk vis fra Røros, et annet gruvesamfunn med gjenklang i historien.

En regissør vil begeistre med sin film, slik Nils Gaup gjør med Sulis. men bak Gaups sympatiske framtoning var det et alvor akkurat denne kvelden:  Vi har skuslet vekk den nordiske modellen.

Underforstått: Nå flyter vi på bølgen av markedskrefter vi forstår minimalt av, som at vi akkurat nå må øke rentene for å stimulere til ledighet og mindre kjøpekraft, En tidels selvpåført dyrtid, men der  flere hundre tusen medmennesker lever under fattigdomsgrensen og må telle kroner for å finne ut om det blir middag i dag. I verdens rikeste land.

Kanskje Nils Gaup har rett i at vi akkurat nå skusler vekk de modellene vi smykker oss med i festtaler:

n Finnes det for eksempel noe svar på disse utfordringene i statsbudsjettet som ble lagt fram i formiddag?

n Finnes det tegn på at noen som egentlig står opp for velferdsmodellen i vandrehallen?

n Finnes det noe tegn på vi faktisk forstår rekkevidden av at matstasjoner ikke har nok mat til de som sliter?

n Finnes det noen svar på dette fra helsebyråkratene, som med en par millioner i årlig avlønning planlegger nedskalering av fødetilbud og akuttberedskap? For folk flest.

n Eller har markedsprinsippene forlengst utkrystallisert seg i den iskalde foretaksmodellen, der det ikke finnes tid til verken varme eller myke hender?