Klokken 14 i dag hadde Alta sin egen minnemarkering for Steinar Jessen og de 76 andre ofrene for terroren 22. juli 2011.
Sårene verker fortsatt 11 år etter grusomhetene, men vi får stadig nye påminnelser om hvor viktig det er å bekjempe terrorens vesen, for eksempel angrepet på det skeive miljøet dagen før Pride, for mindre enn en måned siden.
Sorgen og raseriet går hand i hand etter så vanvittige anslag mot medmennesker og demokrati. Det er ubegripelig at miljøer, nettverk og enkeltpersoner kan begå slike uhyrlige terrorhandlinger mot uskyldige, så fullstendig frikoblet fra hjertelag og empati.
Vi kan få de samme følelsene etter meningsløse angrep på skoler i USA, men bomba i Oslo og massakren på Utøya har også en politisk dimensjon, ekstrem radikalisering basert på konspirasjoner og hat.
Vi ser at mye av denne politiske forvirringen skapes på nettet og rettes mot demokratiske verdier. Det er en asymmetrisk trussel som er vanskelig å bekjempe, uansett forebyggende overvåkning. Det kan virke overveldende, men det finnes ikke noe alternativ til å bekjempe terroren.
Det kan blant annet gjøres med kunnskap og mer kunnskap. Det er vondt, men utstillingen Scar i 22. juli-senteret er bilder tatt av åstedene fire år etter terroren. Det er viktig å løfte disse historiene, både med den ublekete virkeligheten, fakta og informasjon og ekte følelser som følger med historiene. Kanskje forsterket av kunst, litteratur, filmer og andre uttrykk som beriker oss.
Det har tatt tid, men det var viktig å man i juni fikk et symboltungt, nasjonalt minnested. Det er er sted å gå, men vil også bidra til å hente opp de viktige historiene som verken kan eller bør glemmes av fremtidige generasjoner.
Det må også minne oss om hvor viktig det er å følge opp ofrene og vedlikeholde demokratiet og grunnleggende verdier vi må ha med oss videre. Paradoksalt nok har vi også i dag et forhøyet trusselnivå her til lands.