I går tenkte jeg på Bjørn Wirkola. Det vil si. Av en eller annen grunn tenker jeg på hoppkongen og stil-ikonet fra Alta hver eneste gang det hoppes i Tyskland og Østerrike rundt nyttår.
Hoppuka har nemlig det lille ekstra, det som gjorde at jeg allerede som liten tenkte at jeg fortsatt hadde en uåpnet gave i vente etter julaften.
Høytiden hadde fortsatt ikke landet, da Arne Scheie druknet oss i statistikk vi verken trengte eller klarte å fordøye. Noe av informasjonen kleber seg til barken og sperrer for kunnskap man definitivt burde hatt plass til senere i livet. Det er direkte plagsomt å huske hoppere som landet på kulen, eller tannløse bøller som spilte for Ipswich på 70-tallet.
Jeg vil jo heller huske han som aldri landet på kulen og hadde allsidighet nok til å imponere for Rosenborg, parallelt med kraftfulle, perfeksjonerte og stilfulle hopp. Talentet må ha blitt forvaltet og gjødslet på best tenkelige vis på indrefileten Aronnes, før han tok sats ut i verden.
Å hoppe etter Wirkola er dømt til å mislykkes. Det kan i beste fall bli en passe vellykket kopi, som en Messi som aldri kan bli Maradona.
Wirkolas mange triumfer har vært gjennom sine jubileer de siste 5–6 årene, men i går var det nøyaktig 50 år siden Bjørn Wirkola triumferte i sitt 10. og siste enkeltrenn.
Han vant i Bischofshofen for tredje gang i 1972. Jeg var fem år og føler den dag i dag at jeg klarte å få med meg Wirkolas siste nedslag i hoppuka. Det gjorde jeg naturligvis ikke. Vi er proppet fulle av repriser siden den gang. Det er ikke lenge siden jeg trodde at jeg også ventet utålmodig på Gjermund Eggen i skauen, selv om jeg beviselig ikke var født enda. Verden var allerede da svarthvit, så det fikk nøye seg med fargerike fantasier.
I går fulgte jeg naturligvis med på rennet fra Bischofshofen. Stilen, bakken og utøverne har gått gjennom en transformasjon siden Wirkolas velmaktsdager, men jeg føler at stilkongens aura er der et sted, selv midt under pandemien. Hans høggrolige atferd må ha gitt sjelefred på kontinentet
Altaværingen med kvenske nerver av stål var en stubbe av en muskelbunt, et naturbarn som neppe sløyfet et måltid for å bevare svevskurven eller flytestillingen. Der Bjørn fortonet seg som hel tømmer, minner dagens stjerner mer om veistikker.
Ikke til forkleinelse for prestasjonene. Sånn er det i en spesialisert verden, der spisskompetanse er selve mantraet. En verden av små basketballspillere og digre turnere ville forstyrret universets orden.
Sammenlagtvinner Ryoyu Kobayashi har litt Wirkola over seg, det skal han ha, men Bjørn Wirkola er den originale støpninga, han som tok sats og fremoverbøyd la skjebnen i hendene på oppdriften. Han som trosset tyngdekraften i påvente av et harmonisk telemarksnedslag. Han satte sitt punktum for 50 år siden. Med stil.
Rolf Edmund Lund
Sjefsredaktør Altaposten