Mister jeg et viktig tilbud? Hvor lang blir reiseveien min? Vil jeg få hjelp i tide hvis jeg blir syk? Dette er spørsmål folk i nord stiller seg etter at Helse Nords arbeidsgrupper la frem sine forslag i prosessen med den såkalte funksjons- og oppgavefordelingen. Og jeg forstår dem godt. Mange av forslagene er svært bekymringsverdige.
Regjeringen har beordret denne prosessen. I argumentasjonen bak kan man få inntrykk av at man ikke har noe valg. At det er en naturlov som sier at vi ikke kan bruke mer på helse i dette landet. Denne forklaringen holder ikke vann. Det er politiske prioriteringer det handler om.
At Helse Nord må spare store penger er et resultat av den politisk vedtatte inntektsfordelingen mellom de regionale helseforetakene. Kort sagt handler det om at vi i Nord-Norge vil få et stadig dårligere sykehustilbud på grunn av utviklingen i folketallet. Dette er altså en villet politikk som regjeringen og Stortinget kan gjøre noe med. Hvis de vil.
Vi vet hvor vi bor, lyder klisjeen. Vi vet i alle fall hvor store avstandene er her i nord. Hvis du er ille ute i Kautokeino, for eksempel - er det 26 mil til nærmeste akuttsykehus. Vi vet også alt om været her, som ordspråket henspiller til. Vind og snøfokk stenger ofte veien, både på land, vann og i luften. I denne prosessen er det snakk om både beredskap og sikkerhet.
Det er også snakk om verdighet. For de eldre, eller for dem som trenger behandling innen psykisk helse og rus. Å få et tilbud lokalt, tilpasset lokale forhold, det er viktig. Mange plasser handler det om å kunne møte kompetanse på samisk kultur og språk. Det er ikke rart folk i nord føler de er verdt mindre, når det allerede mangelfulle tilbudet blir foreslått fjernet eller svekket. Det er ikke rart folk blir sinte.
Jeg må si jeg er litt glad jeg ikke har et skrivebord i Helse Nords kontorer akkurat nå. De har fått en svært lite takknemlig oppgave fra helseministeren. De må lage oppskriften for skitpakken til Nord-Norge. For her skal han stat spare penger.
Vi må selvfølgelig ha med oss at funksjons- og oppgavedelingen er motivert av en ytterligere faktor - i tillegg til det økonomiske. Det handler om rekrutteringsutfordringene helseforetakene har, og som våre nordligste sykehus føler på kroppen. Selvfølgelig er det umulig å drive behandlingstilbud uten nok ansatte.
Samtidig så er det jo folk å leie inn når det trengs. Det betyr at folkene og kompetansen langt på vei finnes - de velger bare å arbeide i det private i stedet. Er det arbeidsmiljø, lønnsvilkår eller bemanningsgrad som gjør dette? Svaret er sikkert en kombinasjon av alt, og arbeidsmiljø kan som kjent handle om mye forskjellig. Men vi kommer fort tilbake til de pengene og Stortingets prioriteringer.
Jeg skal ikke late som at det er enkle løsninger her, for det er komplekst. Alt kan ikke løses med penger. Men mye kan det. Derfor går min klare oppfordring til helseminister Ingvild Kjerkol, resten av regjeringen og Stortinget: Gi Helse Nord de bevilgningene de trenger, så de slipper å gjennomføre kutt som kan gå ut over sikkerheten og verdigheten til nordlendingene!
Sametinget har fått orientering om gangen i prosessen underveis, vil vi selvfølgelig delta i høringsrunden så fort Helse Nord-direktøren kommer med sin innstilling. Sametinget er opptatt av at tilbudet til den samiske befolkningen ikke må bli enda dårligere enn det er gjennom denne prosessen, og avviklingsspøkelset skremmer også oss i sametingsrådet.
Problemet vi alle møter er jo at Helse Nord-styret ikke har noe annet valg enn å levere på det helseministeren har beordret. Derfor bør alle vi som er opptatt av å beholde tilbud fremover, ha et årvåkent øye dit makta faktisk utøves: regjeringen og Stortinget. Det er nemlig ikke en naturlov at budsjettet skal være lavt og at nordlendingene må kjempe om smulene.