Festivalene Riddu Riđđu og Márkomeannu har i år gått sammen for å lage nye festivalvettregler. Da jeg leste reglene ble jeg rett og slett lei meg. Jeg følte at virkeligheten var vrengt. I samisk kultur vrenger man kofta eller lua når verden føles vrengt. Men jeg skriver heller en artikkel om det - så alle forstår...
Gjennom store deler av livet mitt har jeg lett tilbake til den samiske åndeligheten, filosofien, hvordan våre forfedre tenkte, hvilket verdensbilde de levde etter, og hvilke verdier de hadde. En stor del av min interesse er å finne svar på spørsmålene: Hva ville den samiske kulturen vært idag, om vi aldri hadde blitt kolonisert? Hvordan ville vår levemåte, verdensbilde og tenkemåte vært idag?
Et umulig spørsmål å svare på, men det er lov å undres.
Som samisk artist i nesten 20 år har jeg alltid hatt fokus på kontakten med naturen og samisk mytologi. Mitt nyeste band «Elin & The Woods» har utelukkende budskap som omhandler naturen. Som artist vet jeg hvor viktige møtesteder festivaler er for et lokalsamfunn og de tilreisende.
Generelt sett i samfunnet har jeg lagt merke til at fornorskinga er på vei til å infiltrere det samiske samfunnet. Jo mer jeg lærer om vår opprinnelige kultur, jo mer merker jeg det i hverdagen.
Med det mener jeg at vi samer har begynt å tenke, agere, leve og adoptere de samme verdier som våre styresmakter har med tvang påført oss i generasjoner.
Det å kunne komme tilbake til vår egen samiske tenkemåte tror jeg er en viktig nøkkel for at vår verdensarv skal overleve.
Jeg tror en stor del av de-kolonsering handler om å ikke fortsette det tankesettet vi har lært å følge av storsamfunnet. Og tankesett handler om verdensbilde. Hva man tror på og hvilke verdier man har. Det kan også beskrives som åndelighet. Å lære seg om samisk åndelighet er for meg å lære seg hvordan tenke og se verden gjennom et urfolks øyne.
Det er stor interesse for urfolk for tiden. Vi kan gi folk et annet perspektiv på ting. Å vise hvordan man kan leve annerledes enn på den vestlige måten store deler av verden gjør.
Mange slags folk kommer langveisfra for å utforske samisk kultur på festivaler. Samer, samer som ikke har trygt sted å være same, de som nettopp har funnet ut de er samer, folk med samiske stamfedre, ikke-samer, andre urfolk og andre folk som er nysgjerrige på det samiske. Alle har lyst å oppleve samisk kultur i Sápmi der det er trygt for det samiske å utfolde seg, uten å bli dømt.
Begge festivalene er samiske festivaler som er styrt av samer. Jeg tror det ligger en forventing i at publikum skal få oppleve et slags samisk «mini-samfunn» på disse festivalene.
En opplevelse av hvordan samer feirer seg selv. Hvis samer skulle få lage festival og selv bestemme, hva velger de å gjøre der? Og også - hvordan normer og regler har de der?
Disse reglene blir på en måte et speilbilde på hvordan regler vi ville satt i et samisk «mini-samfunn», hvis vi hadde fått gjøre det selv.
Disse to reglene er de jeg stiller store spørsmålstegn ved om de faktisk hjelper eller begrenser det samiske samfunnet:
«Luohti (joik) skal ikke etterlignes», står det i festivalvett reglene.
Først jeg vil bare nevne at forskjellen mellom «Joik skal ikke høres» og «Joik skal ikke etterlignes» er veldig liten. Og vi alle vet vår historikk når det kommer til joik. Det var forbudt. Man ble straffet for det. Det var synd.
Kirken er nå skilt fra staten, og idag er det lov til å joike i dette landet. Hvorfor skal vi samer lage en slik regel for oss selv? Vi som ventet tiår for å få lov til å joike? Jeg lurer på om dette er en videreføring av en oppførsel vi har lært av våre kolonister.
Det første man gjør når man skal lære seg joik er å etterligne joik. Det er helt umulig å lære seg joik uten å herme først.
I begynnelsen vil det kanskje ikke høres ut som joik engang, det vil komme ut lyder man aldri visste man kunne lage, lyder som høres ubehagelig ut, rare toner, det kan høres ut som tullejoik og noen ganger hjelper det faktisk å drikke litt for å klare å komme i den sinnstilstanden hvor man klarer å finne sin joikestemme.
Å lære seg å joike er en prosess, og det kan ta årevis å mestre.
Å ikke få lov til å joike på festival før man har blitt så flink at det ikke høres ut som en etterligning er veldig begrensede og demotiverende. Det lager et unødvendig skille mellom de som er «flinke nok» og de som fortsatt lærer.
Er det meningen at bare de som er flinke nok til at man kan si at de ikke etterligner joik, skal få lov å gjøre det på festival? Hva med alle de som håpte på å få øve på å joike mens de er på en samisk festival - i trygge omgivelser? Hva med alle de som har lyst å lære og trenger noe å herme etter mens de øver? Festivaler er vel det perfekte stedet?
Noen vil kanskje bare prøve å føle på hvordan det er å joike ved å følge noen andre som joiker. Dette er også en etterligning.
Å være på en festival der mange av artistene på scenen joiker, og man ikke får lov å synge/joike med artisten ifølge festival reglene, er vel kanskje litt vel urimelig å ha som regel på festivaler der det er lagt opp til at folk skal stå foran scenen, bevege seg og være i samhandling med artisten? Å skrive en sånn regel blir selvmotsigende og forvirrende. Litt som å gå på bærtur uten å få smake bærene.
«Samiske trommer er hellige, og skal kun brukes av de som er egnet», står det også i reglene.
Når man ser på historien, så var trommer også forbudt. Alle samiske trommer. Uansett om det var en noaidi eller ikke som eide tromma, så skulle den brennes. I historiebøker leser man om at de fant mengder med trommer. I nesten hver gamme/lávvu var det en tromme. Det tolker jeg som at det var ikke bare noaidien som hadde tromme. Så den måtte ha blitt mye brukt. Idag er det ikke lengre forbudt med tromme.
Min mening er at alle samiske trommer er hellige, ja, på samme måte som et bål er hellig på.
Jeg ser forskjell på en «samisk tromme» og en «meavrresgarri/runebomme». Dette fordi en tromme er et instrument som finnes over hele verden - uten unntak. Og den synes jeg kan brukes som musikkinstrument når det er naturlig.
En rammetromme/skåltromme laget av tre dekket med reinskinn, kanskje laget av en same eller i Sápmi ser jeg på som en samisk tromme. Den er skapt på den spesifikke samiske måten å lage en tromme på.
Jeg vet ikke hvor mange som er enige med meg i dette, men jeg mener at den kan brukes som et musikkinstrument av langt flere enn bare noaidier, om det faller seg naturlig.
En trommemaker kjenner tromma, og kan vite noe om egenskapene til tromma mens den blir bygd, og derfor vite noe om hva den passer å bli brukt til.
Man kan også ha en intensjon om hva den skal brukes til når den bygges.
Det jeg synes gjør tromma hellig er hva den blir brukt til, hvordan og av hvem. En Remo tromme lagd på fabrikk kan også sees på som hellig når den er innviet og blir brukt til åndelig arbeide.
En «meavrresgárri»/«runebomme», og sjamantrommer generelt, er en tromme som blir brukt til åndelig arbeid, seremonier og ritualer. Den er innviet av brukeren av tromma. De vil da gjerne tegne på passende samiske symboler og tegn for å bruke tromma til hjelp i deres åndelige arbeid. De vil også feste på forskjellige symbolske objekter som for eksempel fjær. Denne tromma er da personlig for den som bruker den, og det er sjeldent noen andre enn den som har innviet tromma som bruker den. En meavrresgárri er et personlig verktøy tilpasset brukeren. En hellig forbindelse oppstår mellom tromma og brukeren. Så når en hellig tromme er tilstede, så er det en selvfølge at den som har brakt den dit er egnet til å bruke den.
Jeg tror at hvis trommens bruk skal kunne «normaliseres» igjen, og at vi igjen kanskje vil se en tromme i hvert lávvu/hus, så må vi finne måter å gjøre bruken levende igjen. Da må tromma være tilgjengelig for folk.
Det kan være at før i tiden hang musikk og åndelighet mye mer sammen enn idag. Det har jeg ikke forsket på. Men i dagens samfunn så er det mulig å ha et skille mellom musikk og åndelighet. All musikk er ikke åndelig musikk. Og derfor - all bruk av tromme er ikke en «hellig» bruk av tromme.
At de største samiske festivaler anser alle samiske trommer som hellige, ser jeg på som en utdatert generalisering som er videreført fra kirkelig tankegang der det var behov for å generalisere og dømme.
Bruk av tromme har heldigvis kommet tilbake mer og mer de siste årene, men med dette utsagnet som setter tromma i bås, frykter jeg at folk ser på den som utilgjengelig og skygger unna bruken av den.
Åndelighet og tro har jeg alltid oppfattet som en personlig opplevelse i det samiske samfunnet. Og har hørt mange noaidier understreke dette. Ingen kan ta fra deg din åndelighet. Det er heller ikke noen som kan fortelle deg hva du skal tro på og ikke tro på, og hvordan du skal praktisere. Alle gjorde det på sin måte i den samiske kulturen. For eksempel så hadde hver familie sin måte å ofre til siedier på. Ingen gjorde det helt likt.
Dette ser man igjen i samisk oppdragelse der en stor del handler om å lære selvstendig. Stole på seg selv og sine egne ferdigheter og instinkt.
Det er ikke noen andre som kan fortelle deg hvem du er, hva du er og ikke er. Det er noe hvert enkelt individ vet best selv.
Derfor synes jeg ikke vi samer burde skifte over til den tankegangen om at det fins noen andre utenfor oss selv som vet bedre enn oss selv hva vi er egnet til.
Og langt ifra i et åndelig tema.
Noaidevuohta skiller seg fra religioner som eksempelvis kristendommen på den måten at den ikke er satt. Den er derimot organisk, hele tiden i forandring. Det finnes ikke én spesifikk bok med alle svar i. I noaidevuohta får man svarene ved å se innover i seg selv.
Hvordan har en festival sjanse å vite hva alle deres deltakere er egnet til eller ikke? Hvordan skal dette egentlig måles? Det var en uttalelse om at disse reglene var ment som en veiledning, ikke lover, men hva er poenget da?
For å ha mandat til å bestemme hvem som er egnet til å spille en hellig tromme er ikke et mandat noen festival har, og derfor bør de etter min mening heller ikke gi det inntrykket i offentligheten.
På de mange åndelige festivalene jeg har vært på har vi hatt diskusjoner som «hvem kan kalle seg noaidi», «hvem kan joike», og slike type spørsmål. Man havnet ofte i vanskelige og ubehagelige situasjoner når noen innad i det samiske samfunnet prøvde å ta på seg rollen som den som skulle godkjenne noen andres egnethet til å kalle seg det ene eller det andre.
Jeg forventer at samiske festivaler viser toleranse for at folk har forskjellige livssyn, og at de ønsker alle typer folk velkomne. Vi er et folk med en åndelighet som er blitt tråkket på, så vi bør ikke vi være de som dømmer andres åndelighet. Men heller være nysgjerrig og aksepterende. - Ikke fortsette i samme stil som de som har begått overgrep mot oss.
Vi som urfolk har vi mye å komme med til storsamfunnet. Jeg lever i den tro at hvis flere levde etter urfolks tankesett, så hadde verden vært et bedre sted. Spesielt med tanke på miljø.
Vi har denne kunnskapen - verdensarven som har holdt denne delen av verden et friskt og vakkert sted i århundrer. Hvorfor skulle ikke folk være interessert i å lære av oss? Det er på søken etter en mening, en filosofi, en annen måte å se verden på, en annen måte å leve på enn det storsamfunnet kan gi dem.
Er det ikke dette som er vår oppgave her i verden? Å beskytte vår jord, og dermed oss selv? Det er så mange mennesker her i verden som har mistet sin kontakt med naturen. De har ikke den forbindelsen som mange av oss samer fortsatt har og blir vokst opp med. De søker etter den. Også våre styresmakter har mistet den. Deres egen urkultur i det norrøne er i større grad gått tapt og havnet på museum. Søkende mennesker fins overalt, og de ønsker å lære av oss. Og de fleste vil respektere oss, om vi forteller dem hvordan.
Å ha regler på en festival er absolutt viktig. Det er viktig for publikum og artister å vite hva festivalene representerer, hva de står for. Da vet man om man vil treffe likesinnede der.
Jeg ville derfor heller ha skrevet reglene slik at de lyder mer som dette:
«Vis hensyn og respekt ved bruk av samiske kulturuttrykk som kofte, joik, språk og tromme. Vår kultur er sårbar, og det er ikke alltid passende for ikke-samer å bruke disse uttrykk.»
Jeg har fått vite at de nyskrevne reglene er mest ment til utenforstående som ikke har så mye kunnskap om samer eller sjikanerer oss. De mennesker som oppfører seg uforskammet bør absolutt bli stoppet, og det er viktig å finne en god måte å gjøre det på - uten at det får en bismak hos slike som meg.
Vi kommer alltid til å treffe mennesker som er frekke og lager trøbbel. Noen liker faktisk å bryte regler. Disse menneskene kommer alltid til å være der. Det kommer aldri en dag da alle i verden liker oss samer, ikke sier noe stygt til oss, og bare behandler oss godt. Verden kommer alltid til å ha motsetninger.
Vil understreke at det er ordlyden av reglene jeg ikke er enig i, ikke intensjonen. Jeg støtter absolutt intensjonen av å sette disse reglene, da jeg selvfølgelig ser behovet for å minske appropriasjon og uforskammethet på slike arenaer.
Men jeg føler at ordlyden kunne ha vært annerledes slik at det ikke setter i gang de tankeprosesser jeg har beskrevet i denne artikkelen. Slik de er skrevet gjør meg forvirret, og jeg frykter at de vil gjøre mer skade på den samiske utviklingen enn den vil forhindre appropriasjon.
Jeg sitter og lurer på hvilke signaler festivalene prøver å gi oss ved å skrive reglene på den måten. Jeg begrunner her i denne artikkelen at det finnes ett til perspektiv man kan velge å ta hensyn til, om det er av festivalenes interesse, når slike regler blir nedskrevet.
Vi kan fokusere på å være såpass trygge i vår egen kultur at vi ikke føler oss truet av de individer som ikke skjønner seg på oss, og de som kanskje fornærmer oss.
Fordi de er i realiteten ikke en trussel for vår kultur.
Den største trusselen nå er at vi ikke har klart å opprettholde og bevare vår kultur. At vi lar oss avlede fra den viktigste delen av de-koloniseringen: Å leve ut vår kultur.
Ingen kan stjele vår kultur fra oss hvis vi selv står stødig i den, og tar kontrollen over den.
Å gjemme den bort i redsel for at den skal bli stjålet fra oss, fører ikke bare dem, men også oss selv lengre bort fra den.
Vi har dessverre fortsatt deler av vår kultur som staten kontrollerer, men akkurat nå har vi kontroll over hvordan blant annet joik, språk, åndelighet, tromma, og kofta skal bevares og utvikles.
I år var jeg med på en panelsamtale på Riddu Riđđu om samisk åndelighet, der vi var en liten gruppe samer som på nordsamisk utforsket spørsmålet «hører samisk tro kun til gamle dager?»
Der var alle enige - at samisk åndelighet hører ikke til fortiden - men til fremtiden.
Slike samtaler fører oss nærmere den samiske tenkemåten og hvordan vi skal løfte opp våre nedbrutte greiner til den grad at ingen kan rokke ved oss mer.
Slik at selv om vi treffer uforskammede folk, så står vi støtt i vår samiske arv.
Vi har mulighet til å komme til det punktet, da en ganske stor del av vår verdensarv ikke er kriminalisert lengre. Dette er en mulighet vi ikke hadde for bare noen tiår siden, derfor er det viktig at vi fokuserer på dette nå, før flere generasjonsskifter kan gi oss større hull i vår arv. Og ved hjelp av ungdommene - kanskje får vi tilslutt lovliggjort alle deler av vår kultur.