Vi nærmer oss 25. oktober, datoen der vi minnes frigjøringen av Kirkenes under andre verdenskrig. Soldater fra Sovjetunionens Røde armé krysset allerede den 19. oktober 1944 den norsk-sovjetiske grensen ved Tårnet i Sør-Varanger.
Kampene om Bjørnevatn og Kirkenes mellom den fremadstormende Røde armé og den flyktende tyske hæren utspant seg i dagene 23.-25. oktober. For enkelhets skyld er datoen 25. oktober valgt som markeringsdag.
I korte trekk kan krigen i grenseområdet Norge-Sovjetunionen beskrives slik: En krig der en brutal tysk okkupasjonsmakt kjemper mot Norge og Sovjetunionen, der de to landenes folk sammen med sine allierte gjør det de kan for å forsvare sitt land og sin frihet. Som vi alle vet, endte krigen med at okkupasjonsmakta – Tyskland – kapitulerte den 8. mai. Dette skjedde så seint på kvelden at datoen hadde rukket å bli 9. mai i Sovjetunionen – derfor har Vesten og Sovjetunionen (seinere landene som utgjorde Sovjetunionen), hittil feiret på hver sin dag.
Markeringene for frigjøringen av Finnmark har vært mange og fine opp gjennom årene. I Norge har det i alle år vært tradisjon for å markere frigjøringen av Kirkenes – og begynnelsen på krigens avslutning – ved frigjøringsmonumentet i Kirkenes. Opp gjennom årene har mange samfunnsledere stått side om side foran monumentet på Haganes i utkanten av Kirkenes sentrum mens landenes nasjonalsanger har vært avspilt.
Fra norsk side har både konge, statsminister og utenriksministre vært til stede – naturlig nok sammen med ordfører og representanter for både statsforvalteren og fylkeskommunen. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 overtok representanter fra Russland markeringen i Kirkenes på vegne av landene som hadde vært i Sovjetunionen, og på slike jubileumsdager har det vært besøk av både russisk statsminister og utenriksminister i tillegg til representanter fra det lokale russiske konsulatet og vår nabokommune Petsjenga.
Markeringene har vært alvorstunge og stemningsfulle, de menneskelige tapene under krigen var enorme – særlig for Sovjetunionen. Også på norsk side var det lidelse og mange tap – ikke minst ved den brutale tyske nedbrenningen og evakueringen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 og vinteren 1945, en følge av Hitlers kommando.
Det har derfor alltid vært med en god følelse vi har kunnet stå sammen med våre russiske venner rundt frigjøringsmonumentet i Kirkenes og feiret krigens slutt. Aldri mer okkupasjon, aldri mer krig, aldri mer undertrykkelse i våre land! De mange håndtrykkene og omfavnelsene mellom norske og russiske representanter har vært hjertelige og ekte. Markeringene har vært preget av fortrolig vennskap, broderskap og naboskap og har vært en arena for fred og forsoning – trodde vi.
Den 24. februar 2022 endret situasjonen seg markant. Russland gikk til en folkerettsstridig fullskala angrepskrig mot sitt naboland i sør-vest, Ukraina. I etterpåklokskap ser vi at Russlands annektering av Krym og krigføring i Øst-Ukraina i 2014 skulle ha vakt vår skepsis. I dag pågår angrepskrigen og terroren fortsatt, og de menneskelige tapstallene både for militære og sivile er enorme – slik de alltid er i krig.
Under andre verdenskrig var det Tyskland som var aggressor, mens Sovjetunionen etter juli 1941 var den angrepne part. Nå ser vi imidlertid at rollene har endret seg – det er Russland som er aggressor og okkupant, mens Ukraina tappert forsøker å forsvare sitt land og sin frihet. Og ingenting tyder på at Russland har tenkt til å gi seg – angrepene fortsetter med uforminsket kraft.
Det nærmer seg tid for å markere 25. oktober og frigjøringen av Kirkenes. Så lenge Russland driver en grusom angrepskrig mot et naboland med terror mot sivilbefolkningen, blir det umulig å markere frigjøringen sammen med Russland. Når det russiske regimet fremstiller dagens angrepskrig i Ukraina som en fortsettelse av kampen mot nazismen, legges en forvrengt virkelighetsoppfatning til grunn for slike minnemarkeringer.
Vi som står bak denne artikkelen, er av den oppfatning at offisielle representanter for Russland ikke bør avholde noen som helst markering eller vise seg ved minnesmerker som står på norsk jord. Tilstedeværelse av russiske delegater – representanter for dagens russiske regime – ved norske minnesmerker vil være særdeles umusikalsk, rett og slett og framstå som en fornærmelse mot Norge, mot Ukraina og mot ofre for krig i alle land.
Representanter og støttespillere for dagens regime i Russland – Hold dere unna norske minnesmerker den 25. oktober!
Marit Bjerkeng, Alta
Harald Sunde, Kirkenes
