Måtte reiselivet i Nordkapp få en kjempesesong!
Jeg takker for svaret i avisen sist uke fra informasjonssjefen Robert Greiner i Fefo. Men siden han tydeligvis ikke har fått så mye ut av mitt innlegg, er jeg glad for anledningen til å utdype mine standpunkter.
I mine kommentarer til Bente Haug viste jeg til at ny kontrakten for Nordkapp av 2019 ikke var styrt av vedtak gjort av Statens skoger fra tiden før Fefo. Dette hadde hun hevdet.
Statens skoger fikk derimot kontraktsfestet overfor Nordkaps Vel og ANS Nordkapp 1990 allerede i 1994 at ny kontrakt fra 2018 skulle omfatte «bebygde eller opparbeidede arealer», ikke begge deler.
Og hvis man ble enig i 2018 om denne delingen mellom bebygde og opparbeidede arealer, så var allerede i 1997 blitt avtalt ny leietid for Rica til 2030. Problemet vi diskuterer er at Fefo faktisk presenterte en feilaktig versjon av denne kontraktsteksten lenge før vi kom til tiden for ny kontrakt.
I kontraktsteksten «bebygde eller opparbeidede arealer», er ordet «eller» en disjunktiv konjunksjon, dvs. et adskillende bindeord som markerer at alternativene logisk og faktisk utelukker hverandre. Og at de faktisk er ment å utelukke hverandre viser den historiske konteksten som dette skillet omtales innenfor.
Statskog ønsket en begrensing av festerens (nå RICAs) rettigheter på Nordkapp fordi arealplanleggingen på Nordkappplatået måtte være så fri som mulig for en ny arealplanlegging i 2018.
I stedet for gamle kontrakter fra Statskogs tid som kunne gi negative utslag for Nordkapp kommune, var det altså Fefo- administrasjonen som nå gjennomførte en ny forståelse av den eksisterende kontrakten ved i praksis å bytte ut «eller» med «og».
Dermed ville RICA få adgang til begge arealtyper, både bebygde arealer og frilufts arealer, noe som faktisk skjedde i 2019 da ny kontrakt kom. I mine ungdomsdager var dette hva vi kalte for «juks». Fefo jukset altså etter min oppfatning.
La meg også understreke at Fefo med andre ord ikke arvet en avtale fra Statskog som på nytt skulle favorisere en leietaker som kun var på Nordkapp for å trekke mest mulig penger ut av Nordkapp kommune (minimum 38,55 millioner hvert år ifølge Ricas egne beregninger).
Statskogs ønske var tvert imot å bryte opp monopolet på Nordkapp, ved at man konkret nevnte en etablering av nye «forretningstomter» som en mulig annen arealanvendelse enn det som var situasjonen på platået i 1994, og da Rica overtok i 1997. Med en slik nyetablering ville monopolet som Statskog var imot den gangen, ha vært borte.
Statskog hadde med andre ord skjønt at konkurranse var nødvendig. Men ved å erstatte «eller» med «og», slik Fefo gjorde, lar Fefo inntrykket av kontrakt-teksten avvike fra det som Statskog faktisk argumenterer med. Da skaptes kanskje en feilaktig oppfatning blant de som styrer Fefo nesten 20 år seinere om hva forgjengerens intensjoner var. Muligens var dette grunnlaget for påstanden fra Haug at gamle Statskog-avtaler bandt styret i 2019.
La det også være klart; uansett hva arealene benevnes som, så ønsket Statskog å skape frihet for større variasjon, og gjerne konkurranse på Nordkapp-platået.
Dette var Fefo med på å forhindre. Og ikke minst gjør styreflertallets tilslutning til kontraktvedtaket dem fullt ut ansvarlig for utfallet, en evighetskontrakt.