Med tidligere Hammerfest-ordfører Marianne Sivertsen Næss i en nøkkelrolle i energipolitikken, kan Finnmark ende med en kraftkrise som kan true bosettingen i store deler av Finnmark.

Ap-politikeren leder Stortingets energikomite, og har etter alle solemerker avgjørende innflytelse på partiets energipolitiske løsninger for Finnmark. Løsningene det jobbes for er på kollisjonskurs med et bredt politisk miljø og egne partifeller i Finnmark. Unntaket er støttespillerne som er hjemmehørende i Sivertsen Næss sin hjemkommune.

Hva er situasjonen i dag? Jo, potensielle etablerere over hele Finnmark får et kontant nei når de tar kontakt for å sikre strøm til å kunne realisere sine planer. I et system uten politisk styring har Equinor klart å få reservert dagens strømoverskudd i Finnmark, og i tillegg mye av det som måtte komme av framtidig kraftproduksjon.

Det skal brukes til elektrifisering av gasskraftverket på Melkøya, og for å få ført elektrisk kraft ut til Wisting-feltet i kabel fra land. For øvrig et felt som gir fint lite lokale ringvirkninger fordi oljen bøyelastes og sendes sørover.

I sin egen verden

Påstanden om at det ikke er kraft nok til framtidige etableringer på «land» i Finnmark, blånekter ordføreren i Hammerfest for. Terje Wikstrøm hevder at når Equinor har fått sitt, vil Finnmark fremdeles ha nok strøm igjen til alle nye etableringer, både grønne og andre kraftkrevende.

Statnett med konsernledelse og styrleder sier at potensielle etablerere møtes med et klart nei.

Statnett bekrefter tvert imot at det finnes et først til mølla-prinsipp der Equinor er gitt prioritet.

Statnetts bekreftelse endrer ikke Hammerfest-politikernes oppfatning av energisituasjonen. Det er bare å håpe at politikerne stoler mer på sitt eget statsforetak og deres eksperter enn på Wikstrøm og Co. Vi har opplevd lignende både med Trump og Putin, og Wikstrøm er på ingen måte alene om å benekte virkeligheten for å få det til å stemme med sine egne interesser.

De fleste i Finnmark er enige om at elektrifisering av gasskraftverket på Melkøya er symbolpolitikk, og at klimaet gir blanke i om gassen brennes i Finnmark eller et annet sted i Europa. Likevel må Melkøya, som ett av de største enkeltutslipp i Norge elektrifiseres dersom Norge skal nå de klimamål som nasjonen har forpliktet seg til. Dermed kan det synes som vi har et uløselig problem.

Kraft og CO₂-kutt

Men problemet er ikke uløselig.

De fem gassturbinene på Melkøya må inngå i en energimiks som gir Finnmark en kraftreserve som kan utvikle nye grønne prosjekt, det være grønn hydrogen i Berlevåg eller andre prosjekter som kan skape utvikling i Finnmark. Tilgjengelig energi er helt avgjørende for at prosjektene kan realiseres. Det må være så mye strøm tilgjengelig, at prisene i kalde Finnmark kan holdes nede for næringsliv og innbyggere.

Løsningen ligger i eierstyring av Equinor, samt en oppfølging av prinsippet om at forurenser må betale/rette opp egen forurensing. I dag er Equinor i ferd med å skyve regninga over på forbrukere og lokalt næringsliv som en aktiv driver av strømprisene til et nivå vi aldri tidligere har sett i Finnmark.

Løsningen er til dels avhengig av at vi har politikere som er villig å styre, og dels avhengig av utvikling av tekniske løsninger. Det siste synes allerede å være oppfylt. Hva skal til for at vi kan fortsette med produksjonen av gasskraftverket på Melkøya, eventuelt utvide produksjonen, og fortsatt kutte CO₂-utslippet? Svaret er blå hydrogen. Det vil si fyre gasskraftverket på blå hydrogen som har null CO₂-utslipp.

Teknisk mulig

Er dette teknisk mulig? Ja, i høyeste grad. Enkelt forklart hentes gassen fra Snøhvit til land, går gjennom en prosess hvor karbonet (CO₂) skilles ut fra gassen og vi står tilbake med energibæreren hydrogen. Hydrogenet brukes til å fyre gasskraftverket.

En nøkkel her er «fangst og lagring» av CO₂ fra gassen. Teknologien finnes, og blir stadig utbedret. Foreløpig er kostnadene relativt store, og vil derfor gi en høy energikostnad for strømmen som kommer ut av kraftverket på Melkøya. Men Equinor har en velfylt pengebinge og tåler slike kostnader.

I prosessen må man sikre at CO₂-en blir transportert og returnert til der den kom fra. I Norge betyr det at CO₂-en skal tilbake under havbunnen. Ved å skille ut CO₂, transportere og lagre denne, står man igjen med rent hydrogen.

Ekspertene hevder at reservoarene til Snøhvit egner seg spesielt godt for å lagre CO₂. Det store industriprosjektet på Markoppnes i Kvalsund baserer hele sin forretningsidé på nettopp dette: å produsere blå hydrogen med gass fra Snøhvit og tilbakeføring av CO₂ til reservoarene under havbunnen. Men hvorfor ikke gjøre dette i nærheten av gasskraftverket, og bruke hydrogen fra gass til å fyre gasskraftverket? Med politisk styring kan gassen renses på Melkøya og gasskraftverkets fem turbiner fyres med blå, CO₂-fri hydrogen.

Kjøpte CO₂-fritt gasskraftverk

Vanskeligere er det ikke. At det både er praktisk, teknisk og økonomisk mulig viser Equinors oppkjøp av Saltend Power Station. Gasskraftverket skal bruke 30 prosent CO₂-fri hydrogen som energi innen 2027. Ambisjonen er at det etterhvert vil øke til 100 prosent bruk av hydrogen hvor karbon fanges og lagres.

Med kjøpet skal Equinor og SSE Thermal med sitt pilotprosjekt bidra til avkarbonisering i Storbritannia, samtidig som Equinor utvikler overgangen til hydrogen. Dette har Equinor selv uttalt.

Kraftverket Saltend Power Station er nøkkelen i Equinors strategi. Det er et konvensjonelt gasskraftverk som bruker naturgass, lokalisert i Storbritannia.

Uten styring av Equinor vil selskapet bruke kompetanse og økonomi på avkarbonisering i Storbritannia, og samtidig «tappe» Finnmark for energi som skulle vært brukt til å utvikle nordområdene.

Ran-strategien sier mye om Equinor, men mest av alt om en tafatt regjering som helt har glemt at de har en verktøykasse med styringsredskap.