Det er ikke det minste rart at LO og YS innleder årets forhandlinger med stor grad av irritasjon.

Da tenker vi ikke bare på prisvekst og rentehopp som i stor grad spiser opp kjøpekraften, men det faktum at det øses ut bonuser og legges til rette for lønnsfester som krasjer med hele verdigrunnlaget og trepartssamarbeidet. Selv i et mellomoppgjør er det høyst forståelig at temperamentet når kokepunktet.

Det er ikke bare umusikalsk, men direkte atonalt, når statlige selskaper opptrer fullstendig uten sperrer i forbindelse med avlønning, i en situasjon der krig og energikrise får alt at kostnader til å gå i galopp.

Etter en høst med krevende sosiale konsekvenser, blant annet av strømprisene lengre sør i landet, er det smått ubegripelig at man har stilt seg slik. Det er i tillegg mangel på innsyn og kontroll med selskaper vi har all mulig grunn til å vite det meste om.

Bonuser for milliarder er fullt mulig å gardere seg mot, selv om den gamle visa om kamp om kompetanse bruker for alt det er verdt.

Nå tror vi verken Statkraft eller Equinor sliter med at det nå kreves lønnsvekst på rundt fem prosent, men vi tror dessverre mange av de små- og mellomstore bedriftene vil slite med å innfri forventningene.

Kostnadene har naturligvis skutt i været for mange av disse bedriftene. Selv om de fleste garantert har et ønske om å dele med de ansatte etter en så heftig prisvekst i samfunnet, sliter de gjerne selv med økte kostnader. Det kan det blir tøft for mange, uten at de setter fortjeneste og arbeidsplasser i fare.

Det hadde vært så mye enklere å finne gjensidig forståelse, hvis de som sitter på toppen av lønnshierarkiet, ikke oppførte seg så fristilt fra de omgivelsene de befinner seg i.