Utspillet til Per-Willy Amundsen var dårlig vurdert av en person som har så god kjennskap til den dobbeltmoralen og fasadepleien som preger samfunnet vårt.
Han har gjort politisk selvmord ved å dele bekymringene til størstedelen av den norske befolkningen. Han var ærlig, og tok opp temaer som det er viktig å debattere. Er det ikke rom for i dette i det norske samfunnet!
Sannheten har trange livsvilkår blant politikerne som selv opererer i gråsonene innen korrupsjon, innsidehandel og kamuflerte vennetjenester. De plasserer sykehusene etter bekjentskapsmetoden og bruker milliarder på politiske prosjekter, ut fra antagelser og udokumenterte påstander. De har vedtatt å elektrifisere sokkelen uten å ha alternative energikilder. Strøm- og drivstoffpriser har fjernet all forutsigbarhet og ført til prisstigning og renteøkning. De utarmer sin egen befolkning, og praktiserer åpenbar etnisk forskjellsbehandling (rasisme), men deres handlinger får ingen konsekvenser.
De som våger å være ærlige, og sier det som befolkningen mener, blir «korsfestet». Alle partier praktiserer herskepolitikker som hindrer åpen debatt og muligheten til å være ærlige politikere. Vi har endt opp med en tvilsom form for meningsfrihet.
Er islam en trussel for vår framtid, slik Amundsen på en litt uheldig måte antyder? Den norske kirke, biskoper, prester og ledere i beslektede kristne trossamfunn, ønsker islam velkommen til Norge. Det snakkes og skrives om likebehandling, åpenhet og toleranse. Gradvis aksepterer samfunnet vårt at vår kristen kultur og kristne tradisjoner må vike plass for muhammedanismen. Våre julesanger, juletradisjoner og mattradisjoner, sammen med korset i flagget vårt provoserer islam, og må derfor fjernes!
Islamister, hjemme og ute, fører en veritabel krig mot kristendommen, for å gjennomføre sine målsetninger om å utrydde alle andres religioner.
Islam er med sine 1,7 milliarder tilhengere verdens nest største religion etter kristendommen. Størstedelen av disse tilhengerne er gode og fredselskende medmennesker som hevder at Islam er «fredens religion» basert på kjærlighet og medmenneskelighet.
Man kunne jo tro at religioner, som flagger fredens og nestekjærlighetens budskap, ville være krigsdempende for de utallige krigerske skrekkregimer som utviklet seg i førkristen tid. Både islam og pavekirken bygget på nestekjærlighetens budskap, men katolisismen og islam var like nådeløs mot alle som ikke ville underkaste seg den rette tro.
De fleste kriger opp gjennom historien har vært religiøst motivert, men europeiske keisere og politikere har klart å stagge pavekirken og lutherske kirkesamfunn, mens vi fortsatt opplever endeløse politiske og religiøse konfliktene i den islamske verden.
Profeten Muhammed sa i klartekst: «Den som åpner sitt bryst for vantro har påkalt vrede fra Allah og vil få en grusom straff». Er det en kjærlighetserklæring basert på medmenneskelighet som gir oss håp for framtiden?
De som stiller kritiske spørsmål ved Allah og Profetens ufeilbarlighet i muslimske land kan bli henrettet! Indoktrinering i madras-skolene har ført til at ingen våger å være kritisk til islams målsetninger. I Midtøsten har man endeløse væpnede konflikter. Barna lærer at de skal frykte og elske Allah og profeten – og at deres målsetning skal være å utrydde de «vantro».
Syria er inne i en endeløs konflikt der landet rives i filler av over 1000 forskjellige islamske grupperinger som kjemper mot hverandre. Islamistene har tatt kontrollen over en stadig større del av den opprinnelige frie syriske hæren, og store deler av landet ligger i ruiner etter krigshandlingene.
Islamske grupperinger utviklet terrororganisasjoner som har gjennomført en endeløs rekke med grusomme terroraksjoner over hele verden. Kristne kirkesamfunn har gjennom en opplysningsperiode på 200-300 år klart å temme maktsyke kristne ledere, og tilpasset religionen til dagens siviliserte samfunnsnormer. Innen islam har ethvert tilløp til sekulær endring, reformasjon eller opprør, blitt motarbeidet og stanset.
Våre politikere er handlingslammet, og fortsetter sin «Tornerosesøvn» i snillhetens, toleransens og velvillighetens politiske drømmeverden! Kirken og politikerne gir islam fritt spillerom i Norge.
Vårt demokratiets system og iboende naivitet, åpner for totalitære, destruktive krefter. Historien har vist at muslimene underordner seg et lands lover og forordninger, men når de blir mange nok, presser de gjennom islamske normer og leveregler.
Prosessen er i gang, men «nisselua» trekks ned, på samme måte som i forkant av 2 verdenskrig og under utviklingen av «svenske tilstander». Har ikke våre politikere et ansvar for å vurdere utviklingen på disse områdene?
Er det en uheldig uttalelse, eller denne utviklingen som er det største problemet?