Da jeg ble med på forliket om Finnmarksloven, var det fordi jeg trodde sterkt på at vi finnmarkinger skulle forvalte Finnmark gjennom felleseiet FeFo fremfor å bli styrt av Statskog. I dag føler jeg meg lurt når Karasjok kan bryte ut av felleseiet og dra andre kommuner med seg i dragsuget.
Det var ikke dette vi stemte for.
I VG 9. mai kaller kommentator Astrid Meland Utmarksdomstolens dom om Karasjok for «et godt kompromiss».
Men det er faktisk det motsatte.
Ved kysten har folk enda ikke kommet seg etter fornorskningen. Heldigvis har vi sett en gryende oppvåkning for å ta tilbake språk og kultur, i motsetning til i Karasjok – der fornorskningen i mindre grad fikk tak, og de har greid å beholde begge deler.
Når det argumenteres med at Karasjok skal ha egne landarealer fordi det er samisk, så er det feil både faktisk og historisk.
Finnmark er en miks av de tre stammers møte mellom nordmenn, samer og kvener. Samer bor over hele Finnmark og mest ved kysten, ifølge samemanntallet. Rettssaken om Karasjok har vist at folk har brukt både av kyst og innland om hverandre, uavhengig av hvilken kommune man har bodd i.
Derfor er vi mange ved kysten som også har slekt på innlandet, som nå kan miste retten til å bruke utmarksressursene vi alltid har hatt tilgang til.
Kompromisset til Meland splitter samer i et A- og B-lag. De som bor i Karasjok får forsterket rettighetene sine til jakt, fiske og utmarksbruk i egen kommune, og beholder finnmarkslovrettighetene i resten av fylket.
Resten av Finnmark får svekket sine.
En inndeling i et samisk og ikke-samisk område med ulike rettigheter, har vi aldri hatt før og det vil polarisere Finnmark.
I dette er det også risiko for at reindriftsutøverne fra Indre Finnmark vil møte et mindre velvillig kystfolk når de kommer på sommerbeite.
På sikt vil det også gjøre noe med politisk prioritet og oppmerksomhet for den allerede skjøre kystsamiske kulturen. Penger og makt vil kanaliseres ytterligere til Karasjok, som allerede i dag er vinner av arbeidsplasser og samiske midler.
«Klokken er fem på tolv for sjøsamene», sa høyesterettsjustitiarius Carsten Smith i 2008. Hva kan det ikke bli dersom de som har klart seg best skal vinne enda mer rettigheter og politisk fokus på bekostning av de som har tapt mest?
Vi finnmarkinger har siden 2006 forvaltet et landareal på 46.000 kvadratkilometer rik på natur og kultur og større enn Danmark, Sveits og Nederland.
Hovedsakelig har det tjent oss godt.
Finnmarksloven krever at demokratiet i Finnmark er likt delt i FeFo-styret, med tre styremedlemmer hver oppnevnt av fylkestinget og sametinget. Reindriften har fast representasjon i styret.
Historien viser at de får gjennomslag både i styring av jakttider, løyper for motorisert ferdsel, hytteutbygging og industri. Jakt- og fiskeprisene for finnmarkinger er blant Norges laveste.
Før gikk overskuddet til staten. Nå blir pengene i Finnmark og går til gode formål.
Alt dette er et resultat av et kompromiss som nå er satt i spill, og alt i en tid der det siste Finnmark trenger er å splitte folk under det som langt på vei fremstår som et etnisk og bruksmessig skille av naturen vi trodde vi hadde i fellesskap.
VGs Astrid Meland forenkler et etnisk komplisert Finnmark med mange hensyn som må tas.
Hun bør ta turen nordover for å snakke med folk.