Rådmann Bjørn-Atle Hansen har titt og ofte måttet hente fram sin mest alvorlige mine og advare politikerne mot uvettig pengebruk. Det tror vi han fortsatt er opptatt av, men plutselig minner han mer om gutten med gullbuksene enn en kronisk sint, skotsk forretningsmann.
Etter mange år med merforbruk og skåle tomme bufferkontoer kan Hansen plutselig legge fram historiske marginer kommende mandag. Takket være hyggelig skatteinngang, havbruksfond, koronapenger, innsparingstiltak og en lykksalig strømavtale smiler verden til Alta kommune.
Max Lundgrens barnebok om Mats som plutselig kunne øse penger ut av magiske lommer, kan gi de rette assosiasjonene, rent bortsett fra at vi denne gangen har å gjøre med en rådmann i godt voksen alder som kan pensjonere seg med et smil.
Til våren tar nemlig rådmann Bjørn-Atle Hansen farvel med Alta kommune etter 18 års innsats og overlater roret til en ny frontfigur, denne gangen en administrativ leder med en litt mer fancy og moderne tittel som kommunedirektør.
Vi applauderer et valg om å bygge opp bufferkontoer, vel vitende om at kommuneøkonomien kan være like uforutsigbar som en lottogevinst i Las Vegas. Det har vist seg at pendelen svinger med brå bevegelser og tiden er inne for å sverge troskap til en 3-prosentsbuffer, simpelthen fordi det er fornuftig slik verden er skrudd sammen.
Vi er midt i en omstilling som går en smule trått. Da snakker vi både om en skolestruktur som har framkalt et kostbart tiår med berøringsangst, men også en eldreomsorg som vil kreve mer og mer.
Vi ser at mange kommuner sliter med å gi eldre mennesker en verdig omsorg, enten det er i køen til sykehjem eller hjemmebaserte løsninger. Vi tror alle ser at dette vil kreve økonomiske muskler og raske beslutninger for å være godt forberedt.
Alta omsorgssenter blir viktig, men i virkelighetens verden kan ikke et romslig og moderne bygg være en quick fiks for verken køer eller antall hender som trengs. Vi er nødt til å være der for våre eldre.
I virkelighetens verden ser vi også at underbudsjettering kan være en felle når det kommer til helse og omsorg. Det heter gjerne innsparinger, ansettelsesstopp og innkjøpsstopp, men det er ikke kostnadsfritt å spare på kronene gjennom hverdagen.
Det kan i realiteten bety færre lærere i klasserommet, færre vikarer i barnehagene eller sykepleiere som havner i spagaten i forsøkene på å hjelpe alle samtidig. Vi tror det forplanter seg i eksempelvis sykefravær, som også koster skjorta i et kommunalt regnskap.
Vi tror nøysom og forutsigbar drift, med prioritering av kjerneoppgavene, er veien mot gode tjenester. Det betyr ikke at man skal glemme bolyst og frivillig sektor, men at man har buffer for å møte tøffe tider. Selv uten rådmann Hansen.