Det er bare en ting som er verre enn et stormfullt ekteskap der kopper, fat og skarpt bestikk flyr vegg i mellom, nemlig et ekteskap fullstendig islagt av likegyldighet.

Som det platoniske ekteskapet mellom Troms og Finnmark, som raskt havarerte uten antydning til gnist eller puls.

Til tross for felles nordnorsk lynne har man heller ikke lyktes med tvangsekteskap utstedt fra høyeste hold – og vi har på tampen sett antyning til blikking, for eksempel i debatten om skjebnen til fagskolene, der Troms hadde planer om å rane tilbake medgiften på høylys dag.

Kan krangle hver for oss

Fra mandag kan vi hver for oss krangle videre om idiotiske båtkjøp og fylkesveier som er i dårligere forfatning enn sherpatrappene som reises.

Om noen få dager er det over og det påkostede fylkeskommunale ordførerkjedet havnet illustrerende  nok på museum. Kanskje Alta museum er rette plassen, mellom bergkunst og pilspisser, i grenseland mellom fylkene.

Ettersom innbyggerne i Alta var et hårsbredd fra å søke om eksil i Troms, kan det ligge der som et tveegget kjede, et symbolsk uttrykk for at finnmarkingene ikke lar seg piske til lydighet.

Fornuftsekteskap?

Det er ikke usannsynlig at det dreide seg om et fornuftsekteskap for å sikre innbyggerne bedre og flere tjenester i en tid med stor demografisk usikkerhet, men i den virkelige verden finnes det følelser og et behov for å tufte viktige beslutninger hos folk.

  Ideen ble presentert kjærlighetsløst og visjonsfritt, nærmest som en knusktør, fylkeskommunal resolusjon med ugjennomtrengelig byråkratspråk. Pluss en slags bisk pekefinger, som i Finnmark ikke innbyr til underordning, snarere trang til å bite.

  En ny region for Troms og Finnmark hadde trengt et bedre faktabasert innsalg, en felles visjon om å skape bedre forusetninger for vekst og utvikling. En ide om at den nye regionen ville fått rom og muskler til å bygge attraktive arbeidsplasser for unge mennesker, slik at de mange honnørordene fra nordområdemeldingene i det minst var høythengende frukt innenfor rekkevidde.

  I stedet ble det lagt opp til polarisering – og da kjenner vi gjerne på at klimaet og trusselbildene fra EF- og EU-kampen blir standarden. Nyansene viskes bort og slagordene vinner terreng.

  For å holde meg til metaforene: Vi vil alle ha foreldre som smiler til hverandre, varme som avføder et familiært frø, en tanke eller ide om en felles framtid. Allerede under forlovelsen var det steindødt

Like relevant som telegrafen

Vi får også innrømme at fylkeskommune for de aller fleste er like relevant som telegrafen, så da ble summen av to fylkeskommuner deretter. Det blir som å blande to grusdunger og tro at det skal glitre av kobber, gull og kjørbare fylkesveier.

  Arven etter ekteskapet er som et smykkeskrin fylt med småstein. I løpet av disse årene er det ikke skapt banebrytende tanker eller regional kraft. Det er nok mange politikere og ansatte som har gjort sitt beste, men det er enklere sagt enn gjort  å lage et reisningsverk for noe som ikke blir bygget.

  Da blir det gjerne plantegninger ment for skuffer og skap. De fleste politiske ambisjoner kan makuleres på slaget 24 nyttårsaften.

Vi kan skru klokka tilbake fire år, før ekteskapet ble døyvet av korona, før naboen gikk fullstendig amok i Ukraina og før prisøkninger og renter kastet mange inn i dyrtiden.

  Det høres kanskje rituelt ut, men mine tanker går til de ansatte som måtte gjennomleve dette lille eksperimentet og kjenne på kjedsomhetens tortur gjennom fire samfulle år.

Rolf Edmund Lund

Redaktør