Da æ ble alvorlig syk og havna på sykehuset valgte æ til slutt, etter noen uke, å være åpen om det på sosiale medier. Det va det flere grunna til. I tillegg til at æ følte at folk rundt meg fortjente å vite at æ lå for døden, synes æ også at det va viktig å belyse viktigheten av psykisk helse, mangel på kompetanse i helsevesenet, utfordringa med å ikke bli hørt når du spør etter hjelp… og så videre.
Æ fikk enormt mye positive opplevelsa av å velge å være åpen, men æ har også lyst å komme med et hjertesukk… Noe som i utgangspunktet ikke e relatert til min åpenhet på sosiale medier aleina.
Men her kommer det altså – ganske så direkte:
Kordan samfunn e det egentlig vi leve i?
Gjennom hele min tid som syk har æ vært nødt til å forholde meg til ekstremt mye stygge kommentara, fordomma, drittslenging, baksnakking, og ikke minst – vært nødt til å stå å forsvare mitt eget utseende – til og med når æ lå i sykehussenga å visste at hvis æ reiste meg opp fra senga kunne det være nok til at æ fikk hjerteinfarkt.
Etter at æ ble frisk har æ levd i en lykkeboble, ekstremt takknemlig for å være i livet. Lettrørt for å møte alle menneska æ e så glad i igjen. For det va ikke tatt for gitt. Det kunne hende æ aldri ble å se noen av dokker igjen. Æ ønske å oppleve alt igjen, og kose meg med ALT æ får lov å gjøre. Ydmyk for at æ i det hele tatt får muligheten.
Æ har gjort mye etter æ kom hjem fra sykehuset. Blant anna; vært med ungan, hengt med venna, vært med familie, vært i akebakken, vært på campingtur, vært på kaffebesøk, vært på kafé. NYTA livet. I helga dro æ ut på byen en tur for å henge med folk æ e glad i. Æ kunne naturligvis ikke drikke noe særlig, kroppen e ikke i stand til det, men - så e ikke det det viktige for meg heller. Æ kosa meg masse med dem æ va med, MEN kvelden skulle likevel bli ødelagt av folk som e så utrolig STYGG mot andre. Æ måtte bruke store dele av kvelden på å sitte å unnskylde mitt eget utseende, samt motta stygge kommentara, at folk pekte på meg, at folk snakka stygt bak ryggen min, og ikke minst - direkte konfrontasjona – der én kommentar blant anna va: «Trur du virkelig at det e fint å være så tynn? Det ser jo ut som at du skal knekke.»
Det gjør meg lei meg at folk kan være så stygg med andre, og selv om det ikke skulle knekke meg – så dro æ hjem, og æ va lei meg.
Æ vil bare si til dokker alle som sitt å lage dokkers egne versjona av mitt sykdomsbilde… Trur dokker virkelig at æ ønska å bli så tynn? Trur dokker virkelig at æ trur at æ e fin? Trur dokker virkelig at æ ønska å ligge i en sykehusseng å ta farvel med familien min i tilfelle æ ikke levde dagen etter? Kjenne at hjertet va så svakt at æ nesten ikke turte å røre meg? Ha så store smerta? Nei. Æ gikk på en psykisk smell – en som gjorde at KROPPEN streika. Det va aldri et valg at kroppen ikke skulle ta til seg næring, at æ skulle rase ned i vekt, at æ skulle sitte å riste/kaste opp/ha krampa/kaldsvette hver gang æ fikk i meg mat… At æ til slutt skulle være så svak at æ nesten døde. Det va et helsevesen som ikke ga meg den hjelpa æ sku hadd, og som gjorde at situasjonen ble som den ble, og at æ nesten strøk med i løpet av prosessen.
Men det e ikke det æ ønske å rette fokus på nu…
Tilbake til mitt hjertesukk i den her situasjonen; æ synes det e utrolig trasig kordan folk kan oppføre seg mot andre menneska – og har nu særlig fått oppleve kordan man blir behandla av «folk på gata» når man e undervektig. E det virkelig greit å komme med stygge kommentara til folk – bare for at dem veie litt mindre enn andre?
Det e et stort fokus på at man ikke skal prate nedlatende om dem som e overvektig, har en anna legning, en anna hudfarge… Men koffer e det greit å kommentere folk som veie «for lite»? Gi dem direkte stygge konfrontasjona? Snakke stygt bak ryggen demmes? Anklage dem for ting som ikke e tilfelle? Anklage dem for å kaste opp maten sin? Det gjør meg trist…
Det har gjort meg mye trist å se ut som æ gjør akkurat nu, både fordi det e uønska, og at det nesten har tatt livet mitt. Æ har vært nødt til å mottatt så mye dritt, og æ synes det e utrolig trist at folk enda i 2024 oppføre seg sånn mot andre.
Legg med et bilde fra lørdagen (øverst i innlegget, red.anm.) – da æ enda kosa meg gløgg med søsken og venna på vinkveld. En kveld som, sammen med veldig mange andre situasjona den siste tida, blir satt en følelsesmessig demper på av fordomsfulle, respektløse og frekke folk.
Bare et aldri så lite hjertesukk. Vær snill med hverandre, dokker vet aldri ka folk står i!
Ønske dokker alle en fin dag.
Oppdatering: e mange som spør om dem får dele innlegget på Facebook. Det skal dokker gjerne gjøre; ikke fordi æ treng oppmerksomheta, men æ vet at det e mange andre som dessverre må utsettes for det her… og det trengs å rettes fokus på!
Martine Roxrud
Martine Roxrud har publisert dette innlegget på sin Facebook-profil 4. mars. Altaposten har fått tillatelse fra henne til å publisere det på altaposten.no