Regjeringen framstår som handlingslammet, og uten forståelse for konsekvensen av at problemene i øst nå kostes under teppet. Mangelen på forståelse for krisen synes å være godt fordelt i regjeringspartiene Ap og Sp.

Krisen i Finnmark er varslet. Alle rapporter og oversikter, enten det er data fra samfunnsforskere eller tall hentet ut fra SSBs statistikkbank, forteller det samme. Den demografiske krisen i Øst-Finnmark har utviklet seg over tid. Dersom det ikke settes inn kraftfulle virkemidler i øst vil alle kommuner i fylket, inkludert vekstsenteret Alta og oljesmurte Hammerfest, rammes. Derfor må innsatsen konsentreres om Øst-Finnmark.

Hva har Jonas Gahr Støre, og det som skulle være garantisten for positiv utvikling i distrikt og nordområde, Trygve Slagsvold Vedum, gjort i regjering for å møte krisen i Finnmark?

På kort sikt en krisepakke i revidert nasjonalbudsjett med en prislapp 105 millioner kroner. Inkludert er noen millioner til styrking av lokale næringsfond og risikolån for bedrifter. Den «kraftfulle» krisepakken innholder også oppussing av et basseng i Pasvik og 15 millioner kroner til opprettholdelse av intensivberedskapen ved Kirkenes sykehus. Samt noen millioner fordelt på UiT og kjøp av fagskoletilbud ved studiesenteret i Kirkenes.

Her er ingenting som i kraft eller innhold gir håp om å snu den negative demografiske utviklingen. For å redde Øst-Finnmark må vi i tillegg til å beholde de unge, også få unge mennesker i produktiv alder til å flytte til Finnmark. Oppussing av et svømmebasseng og opprettholdelse av intensivberedskap ved Kirkenes sykehus er selvfølgeligheter, og burde allerede hatt plass i ordinære budsjett og politiske prioriteringer.

Dette skjer samtidig som den viktige Kimek, må nedbemanne. Kimek har fått sin eksistens truet av regjeringens besluttede sanksjoner, som har bred støtte i det norske samfunnet. I den situasjonen Øst-Finnmark befinner seg i, burde det være en selvfølge av regjeringens sanksjonspresisering ble fulgt opp effektive avbøtende tiltak. Det for å sikre hjørnestensbedriften på minimum av dagens nivå. Sammen med tilrettelegging for oppstart av Syd-Varanger gruve, vil dette være en god start for å snu utviklingen i øst.

En eventuell Svalbard-skatt og personrettede tiltak er vel og bra og er naturlig å vurdere, men dette må komme i tillegg til å sikre lokal verdiskapning av rike naturressurser. Det er bærekraften for Finnmark. Oljen må til land, og kraftoverskuddet må styres til grønn og annen tradisjonell industri som står i kø for å etablere arbeidsplasser. I stedet ser regjeringen ut til å velge å elektrifisere Melkøya og skape et gedigent kraftunderskudd i nord. Det vil forsterke krisen i Finnmark. Alt for at Equinor skal høste nye milliarder i overskudd.

Regjeringen må snarest ta grep som merkes. Ett tydelig grep vil være å satse på karbonfangst og lagring (CCS) som alternativ til elekrifiseringen av Melkøya. Det kan gjøre Finnmark til en spydspiss i grønn teknologiutvikling med CCS sentralt. Regjeringen kan bruke eiermakten i Equinor for å gjøre Kimek til en viktig samarbeidspartner i CCS-prosjektet. Ringvirkningene kan bli store, også for Ap og Senterpartiet i det kommende valget, som vil framstå som parti med handlingsevne i forhold til krisen i Finnmark.