Å ha kun én grunneier i Finnmark gir oss mest mulig forutsigbarhet for reindrifta. Livet som reineier er utvilsomt berikende, selv om det stiller oss overfor mange utfordringer. Alltid er det på naturens premisser.
Innafor vår siida er vi et fellesskap på omtrent 80 personer med stort og smått. Alt som bidrar til mest mulig stabilitet og forutsigbarhet, det er et gode for oss.
Vi er partshjelp for FeFo når eierskapet til utmarka i Karasjok behandles av Høyesterett i februar og mars. Årsaken er at saken kan etablere presedens først i Karasjok, og senere ved at andre kommuner følger etter. Allerede vet vi at Kautokeino, Porsanger og Tana har spilt inn lignende krav.
Vår siida benytter seg av 16 prosent av Karasjok kommunes areal til høst- og vinterbeite, hvor vinterbeite grenser mot Kautokeino kommune. Sommerbeite vårt ligger både i Nordkapp og Måsøy kommune. I tillegg flytter vi både høst og vår via Porsanger, Alta og Hammerfest. Til sammen er vi innom seks kommuner.
Å måtte «kjøre slalåm» mellom grunneiere bidrar ikke til stabilitet og forutsigbarhet. Vi vet ikke hva slags administrasjon og regler vi kan møte om Finnmark splittes opp eller hva slags interesser de vil la seg styre av.
Med privat styring vil trolig økonomi bli en sterkere drivkraft. Vi trenger stabilitet og forutsigbarhet. Det er utrolig viktig for oss å ha en god relasjon til alle vi møter på vår flyttevei. Vi frykter at dette kan endres om konfliktnivået i Finnmark øker.
I Utmarksdomstolen ble de samiske interessene ofte kobla opp mot de fastboende i Karasjok. Dette er bekymringsfullt sett fra vårt ståsted. Jeg mener Finnmarksloven og dagens ordning er best, den gjør det enklest å være reineier. Vi er nødt til å ha et grunneierorgan med en helhetlig oversikt over områdene i Finnmark. Dette mener vi blant annet med den erfaring at Reindriftsloven alene ikke er sterk nok til å ivareta våre interesser, spesielt i arealsaker.Egentlig forstår jeg ikke hensikten med Karasjokeiendommen. Hva skal endres ved eiendomsoverdragelse? Vi frykter at kommunen av årsaker som dårlig økonomi, få arbeidsplasser og ønsket om økt bolyst vil gi adgang til gruvedrift, økt hyttebygging og salg av villmarksopplevelser på bekostning av våre beiteområder. Det er allerede i dag stadig snakk om at reindriftsnæringen er til hinder for slik aktivitet i Karasjok.
Det er fremmet ønsker om økt motorisert ferdsel i utmark, både med snøscooter og ATV. Det kan ikke tillates. Beitelandet vårt et sårbart og under sterkt press. Man så senest hvordan Porsanger kommune overkjørte reindriftsnæringen totalt og gav tillatelse for konsekvensutredelse for gigantisk vindmøllepark, midt i sommerbeitelandet til Skuohtanjarga siida og i flytteleia vår.
Videre kan det nevnes at FeFo nylig gikk imot etablering av Davvi vindkraft i Rástegáisa-området, som er sommer- og høstbeitene til reinbeitedistriktene 9, 13 og 14a. Til stortinget har FeFo også sagt at tålegrensa for vindkraft er nådd og henvist til Finnmarksloven og reindriftshensyn.
Vi vet hva vi har i Finnmarksloven, men ikke hva vi får. Vi ser ingen fordeler med en oppsplitting av Finnmark, bare ulemper for oss og fremtidige generasjoner.