Politikken på Sametinget har sin legitimitetsbase i de menneskene som er medlemmer i samemanntallet, i dag cirka tjue/tjueen tusen mennesker.
Tar man utgangspunkt i kriteriene for å kunne bli medlem av samemanntallet, er det at en av oldeforeldrenes hjemmespråk var samisk, altså 12,5 % tilhørighet til det samiske språket.
Det andre er at en skal føle seg som same. Innad i denne gruppe finner man altså personer som slektsmessig er like sterkt knyttet til kvener, nordmenn og russere.
Ser man på for eksempel yrkene til medlemmene, er det alt fra trygdede, fiskere, bønder, reindriftsutøvere, bussjåfører, leger, lærere, advokater, professorer osv. osv. Inntektsforhold viser det samme, en har alt fra minstepensjonister til millionærer og kanskje milliardærer.
Skal en vurdere levemåten til de som oppfyller kriteriene i samemanntallet får man de samme variasjonene som man finner innen majoritetsbefolkninga. Det er umulig å skille en samisk fisker fra en norsk eller en kven, de arbeider og lever på samme måte og man kan heller ikke skille dem på måtene de utnytter naturen.
Gruppen behersker en rekke språk, de fleste er flinke i norsk, andre behersker samisk godt, mens noen har mistet forfedrenes tungemål. Samene bor over hele landet fra Nordkapp, via Bærum til Lindenes. Det er vel få av finnmarkingene som ikke kunne tilfredsstille kriteriene som same.
Ut fra denne maktbasen vokser det merkelig nok fram en politisk linje som en kan kalle verdig segregering. Det er en politikk som fremmer ønske om å skille seg ut fra majoritetsbefolkningen. De ville være et eget stammefolk som sikret sine særrettigheter gjennom tilknytning til internasjonale konvensjoner.
Konvensjoner, som også ser ut til å framtvinge endringer i det norske lovverket, som sikrer særrettigheter og segregeringen fra det norske. Det har også medført en retorikk, med begreper som vi er okkupert, dere er invaderer, vi kom først, vi er urfolk og annet som markerer avstand til det norske.
Noen innen segregeringspolitikken går så langt at de flørter med tanken om en egen nasjonalstat for samene, en stat som skal inkludere landområder i fire nåværende nasjonalstater. De diskuterer i liten grad politikken sin i det offentlige rom utenom å stille krav med utgangspunkt i sine politiske særordninger.
Ser en på sammensetningen av maktbasen til Sametinget er det nesten surrealistisk at basen kan godkjenne politikken som føres. Det er lite i dagens politikk, fra flertallet på Sametinget, som kan dokumentere noen form for fordeler for den befolkningen en finner i samemanntallet. Politikken er først og fremst konfliktskapende blant Finnmarks befolkning som i stor grad utgjør manntallet.
I de siste har det vokst fram en sterk mindretallspolitikk på Sametinget som en kan beskrive som verdig integrering. Denne politikken ser ut til å ha samarbeid med majoritetsbefolkningen som metode for å sikre samisk kultur, språk og næringsliv.
De anerkjenner at samene er en sammensatt befolkningsgruppe som har mange felles interesser med den øvrige befolkningen. Sjøl om de er positive til reindriften, framhever de at samiske interessene går langt ut over reindriftsyrket.
I dag ser det ut til at foregår en kamp for å hindre at den nye politiske linjen skal vinne fram. Virkemidlet i denne kampen syns å være å minske mulighetene for at flere samer melder seg inn i samemanntallet. De sittende makthaverne ser ikke ut til å være interessert i at flere samer skal få stemmerett.
Fordi det kan medføre at de mister makta over sametinget. De demokratiske prinsippene i denne maktkampen vil for de fleste virker meget tvilsom.
I nåværende situasjon ser det ut til at det bare er en oppvåkning blant samer som kan stoppe den farlige romantiske politikken, som ikke har noen forankring i dagens virkelighet i Finnmark