Det er ikke bare i varmere verdensdeler at branner løper løpsk. Det har forlengst tatt av mange andre steder, også der mye regn og moderat temperatur gjelder. For eksempel i Norge.
Det betyr at sunn fornuft bare blir viktigere og viktigere, for eksempel på St. Hans aften, som pleier av være høytidsstund for de som elsker bålkos. Bagatellisering kan bli temmelig kostbart og strevsomt for brannmannskapene.
Vi skal ikke gjøre dette til en klimasak, vel vitende om at vi som var småunger for en god del tiår siden trampet som ville dyr i lyngen for å avblåse spredning. Nedbrenning er også en del av en kjent og naturlig syklus, som sikrer fornyelse i naturen.
Likevel. I løpet av den siste uka har brannvesenet i Alta fått det travelt på grunn av hele syv lyng- og gressbranner. I går steg røyken opp fra Rafsbotn, så her er det grunn til å være aktsom. Det kommer et regnskyll, men temmelig ofte betyr ikke det at faren kan avblåses. Det kan tørke og blåse fort opp.
Vi har hatt viddebranner med stor utbredelse – og det gikk hett for seg i nedre Tverrelvdalen og Kaiskuru for noen år siden. Når det bryter ut, er det viktig å ha et godt brannvesen, enten det er skogbranner, julelys eller kritiske ulykker i forbindelse med vann og vassdrag som behøver utrykning. Det er vi velsignet med i Alta og omegn.
Det som det kanskje kan skorte litt på, er sunn fornuft og opplæring i oppveksten. Spørsmålet er om vi er like flinke til å oppdatere kunnskaper til en ny generasjon, gjerne i kombinasjon med pratisk viten om hvor ekstreme krefter som er i sving.
I en moderne verden får vi hjelp for det meste og har lett for å ta det litt piano når risikobildet snur. Det kan være sunt med en viss beredskap, ikke bare offentlige tjenestetilbud, men også i hverdagen for oss alle. Det er lov å ha noen kritiske sperrer i i bevisstheten.
Vi ønsker naturligvis ikke totalforbud mot bål i et fylke der mange er opptatt av friluftsliv, men det betinger at vi tar forholdsregler og har evne og vilje til å lære enkle kjøreregler. Vi har et felles ansvar.