Regjeringen lanserte i august «Kraftpakken for Finnmark», noe som førte til kraftige reaksjoner og motstridende oppfatninger om innhold og konsekvenser.

Med en katastrofeforestilling i hvordan formidle et godt budskap på verst tenkelig måte, så druknet det positive, og det ble skapt noen forestillinger eller «sannheter» som ikke helt henger sammen med realiteter.

Det utvilsomt positive ved «Kraftpakken for Finnmark» er at Finnmark prioriteres utbygging av sentralnettet, inkludert 420 kV nettutbygging helt til Varangerbotn, det innen 2032 og uten krav til anleggsbidrag for tilknytning i øst. Det er veldig bra. Utbygging av sentralnettet i Finnmark er helt nødvendig for å ivareta forsyningssikkerheten til Øst-Finnmark, og for å sikre utviklingsmuligheter for elektrifisering av eksisterende industri, for utvikling av ny næring, og for økt fornybar kraftproduksjon.

Selv om det stadig utvikles og tas i bruk flere produksjonsmetoder for mer fornybar energi, vil det på kort sikt være nødvendig å møte økt forbruk med også mer vindkraft. Noen hevder det vil innebære en teppebombing av Finnmark med nye vindmøller. Det mener vi er en framstilling som hverken er riktig eller konstruktiv.

Det finnes i dag fem vindkraftverk i Finnmark med totalt 75 vindmøller. Disse er utviklet fra tidlig 2000-tallet, og produserer til sammen i underkant av 1 TWh. Effekten fra hver vindmølle er litt forskjellig, alt fra de eldste med 2,3 MW effekt, til de nyere med 4,3 MW effekt. Med stadig teknologisk utvikling prosjekteres i dag nye vindkraftverk med vindmøller opp mot 7,2 MW effekt, og med mindre arealbehov enn tidligere.

På et åpent informasjonsmøte 26. oktober formidlet NVE at utbedringen av sentralnettet i Finnmark, med bygging av 420 kV linje til Hammerfest og Varangerbotn, og back-to-back utveksling med Finland, vil medføre 760 MW økt kapasitet i nettet til ny kraftproduksjon. Vi har beregnet hva dette betyr i praksis, om all ny kraftproduksjon kun skal komme fra vindkraft.

  Regnestykkene, eller scenarioene, er basert på utbyggingsplaner for to faktiske prosjekt: 1) plan for utbygging av Raggovidda vindkraftverk trinn 3, og 2) forhåndsmelding for nytt prosjekt på Skallhalsen ved Vadsø. Det første scenarioet er et konservativt anslag basert på nåværende arealbruk med 6 MW turbiner, mens det andre scenarioet ligger litt frem i tid og er basert på utvikling og bruk av 7,2 MW turbiner med mindre arealbruk.

Scenario 1 (bruk av 6 MW turbiner):

Med 760 MW ledig kapasitet for ny produksjon fordelt på bruk av 6 MW turbiner, vil dette gi mulighet for utbygging av (760 MW / 6 MW =) totalt 128 nye vindmøller. Arealbehovet for disse 128 vindmøllene vil med dagens arealfaktor på 0,7km² per vindmølle, utgjøre et arealbehov på totalt 90 km².

Scenario 2 (bruk av 7,2 MW turbiner):

Med 760 MW ledig kapasitet for ny produksjon fordelt på bruk av 7,2 MW turbiner, vil dette gi mulighet for utbygging av (760 MW / 7,2 MW =) totalt 106 nye vindmøller. Arealbehovet for disse 106 vindmøllene vil basert på forbedret arealbruk med arealfaktor 0,3 km² per vindmølle, utgjøre et arealbehov på totalt 32km².

Disse regnestykkene viser at Statnetts plan for utbedring av sentralnettet i Finnmark, vil tillate nettilknytning til maksimal utbygging av 106-128 nye vindmøller fordelt på et arealbehov på mellom 32-90 km² i hele Finnmark, det om all ny produksjon skal komme fra vindkraft. Med verdens beste vindressurser og utvikling av vindparker med større effekt per vindmølle, vil dette utgjøre ny fornybar kraftproduksjon på ca. 3 TWh.

Formålet med dette innlegget er ikke ment for å ta stilling til spørsmål om hva som er riktig eller feil vei å gå med hensyn til type kraftproduksjon og arealbruk. Vi mener likevel det er viktig og riktig, at diskusjoner og politikk baseres på faktiske realiteter, og ikke illusjoner der en fjær blir til fem høns, eller der 760 MW ny nettkapasitet blir til teppebombing med tusenvis av møller.

Guro Brandshaug, utviklingsdirektør Varanger Kraft

Tore Martinsen, daglig leder Varanger Kraft Vind