Kvotemeldingen som snart skal fremlegges til stortingsbehandling, gir en unik mulighet for å styrke kystbosettingen med basis i Hurdalsplattformen som Sp/Ap gikk til valg på.
EØS-avtalens begrensninger gir få andre muligheter for å styrke de fiskeriavhengige samfunnene via andre virkemidler enn gjennom kvotepolitikken som er under nasjonal kontroll.
Et viktig tiltak bør være å sette av andel av totalkvotene som distriktskvoter i tråd med havressursloven paragraf 11. Kvoten bør anvendes i tråd med tidligere stortingsvedtak ved kontroll- og konstitusjonskomitéens behandling av Riksrevisjonens rapport om fiskeripolitikken hvor det var enighet mellom Sp og Ap om at lovens formål fortsatt skulle medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, men at dette formålet var for dårlig ivaretatt.
Distriktskvotene bør brukes til å styrke kvotegrunnlaget til fiskeflåten og fiskeindustrien i de områdene som har mistet kvotegrunnlaget de siste 20 årene. Dette kan skje gjennom styrking av såkalt åpen gruppe, rekruttering av bl.a unge fiskere som vil etablere seg med egen båt og øremerking av kvoter til fartøy som kan sikre fiskeriindustriens råstoffbehov.
Tibudsplikten for torsketrålere som har dispensasjon fra deltakerloven fungerer ikke. Leveringsplikten må gjeninnføres. Fartøyer som bryter leveringsplikten, må få kvotetrekk i det kommende år. Disse kvotene tilbakeføres som distriktskvoter til kystkommunene.Senterpartiet er som tidligere motstander av å innføre grunnrentebeskatning i næringa. Sp må stå fast på det vi har gått til valg på i 2021; nemlig at grunnrenten skal komme kystkommunene til gode.
Distriktskvoter kan derved sees på som grunnrenteverdier omsatt til kvoter for å sikre havressurslovens samfunnsøkonomiske formål om sysselsetting og bosetting. Tildeling av slike rettigheter til fiskeriaktører i de fiskeriavhengige kystdistriktene er en viktig forutsetning for å skape lønnsomme arbeidsplasser i privat næringsliv for samfunnsbygging og bosetting.
Distriktskvotenes størrelse beregnes som en viss prosent av verdiene til årets totalkvoter og hentes fra toppen av de nasjonale kvotene før de fordeles til de ulike fartøysgrupper.
Distriktskvotene økes forutsigbart årlig med en viss prosentsats over en tidsperiode på eks. 10 år. Derved vil kommuner og næringsliv tilpasse seg og legge til rette for økte aktivitet og bosetting.
Volumet av distriktskvotene må sees i forhold til størrelse av grunnrenteskatteprosenten som tidligere er utredet i regi av Finansdepartementet.
Disse distriktskvotene skal tildeles av Fiskeridirektoratet til fiskere etter nærmere kriterier i de enkelte fiskeriavhengige kommunene som har mistet fiskerirettigheter. Det vil bidra til å rette opp de skjevheter som Riksrevisjonen har påpekt og som Ap/Sp sa seg enig i ved Stortingets behandling.
Fiskeriavhengige kommuner som har hatt størst befolkningsnedgang de siste år, bør få den relativt største grunnrentekvoten i forhold til dagens situasjon.
Innføring av distriktskvoter er alternativet til grunnrentebeskatning, som vil bli konsekvensen dersom fiskeripolitikken ytterligere sentraliserer grunnrenteverdiene til stadig færre fartøy. Dette bør sees i sammenheng med at tilbakeføring av strukturkvotene til de opprinnelige gruppers grunnkvoter bør skje etter hjemmelslengde etter tidsutløp (Fiskeridepartementets Modell 2) som også kan gi en giv i kystfisket og de fiskeriavhengige kommunene.