Mens Vinmonopolet behandler kundene med beundringsverdig åpenhet og respekt, ser resten av det offentlige Norge ut til å søke økende avstand til sine brukere.

Gjennom snart to år har våre myndigheter oppfordret den norske befolkningen til å tilbringe mer tid for seg selv, sammen med færrest mulig andre enn sine absolutt nærmeste. Selv de yngste vet nå hva en kohort er, og har lært hvordan vi skal unngå kontakt med presumptivt helseskadelige individer.

Vi blir bedt om å vise solidaritet med virkemidler som gjør at vi ikke lenger treffer hverandre, enten det er i våre egne hjem, i klasserommet, på restauranter eller ved offentlige kontorer. Vi blir bedt om å finne oss i det, i den gode saks tjeneste. Tiltakene møter spredte protester, men solidariteten er overraskende unison, mens stadig flere rammes hardt av myndighetenes tiltak, samtidig som smittesituasjonen ikke lenger framstår som spesielt akutt.

En kjettersk tanke: Kan det hende at nedstengingen framstår som en kjærkommen anledning for noen til å slippe den nærgående kontakten med sine brukere? Kan det hende at en del av vårt offentlige serviceapparat, der lønnen til de ansatte kommer hver måned uavhengig av undervisningstimer eller antall klientbehandlinger, gir en grei anledning til en pust i bakken? Kan det rett og slett hende at koronapandemien lukker dører som strengt tatt kunne vært holdt åpne, uten nevneverdig risiko for alvorlig smittespredning?

Spørsmålet blir særlig betimelig når man studerer spesielt én offentlig virksomhets høye dører og vidåpne porter.

Ved Vinmonopolet møter de ansatte brukerne med varme smil, i et lokale der vi kan bevege oss fritt mellom luftige butikkhyller. Uoppfordret informerer kunnskapsrike butikkbetjenter oss om hvilke viner som passer til den planlagte søndagsmiddagen, uten tilhørende spørsmål om vi av smittevernhensyn sørger for å unngå for mange til bords. Det virker i det helt tatt som de ansatte tiltror oss evnen til å tenke selv.

Tilgjengeligheten ved Vinmonopolet er upåklagelig: Det holder åpent fra 10 til 18 på alle hverdager, og fram til 16 på lørdager. Køer finnes, men de avvikles raskt, av ansatte som åpenbart har fått opplæring i hvordan man behandler sine kunder på en inkluderende og tillitsfull måte.

Jeg er en varm forsvarer av den norske Vinmonopolordningen, og ønsker meg ikke butikktilgang til alkohol døgnet rundt. Dette er dermed ingen oppfordring til mindre edruelighet.

Tilgangen til et produkt vi burde klare oss uten de fleste av ukens dager er altså forbilledlig. Mennesker som er helt avhengig av bistand fra offentlige myndigheter, ikke minst økonomisk, får imidlertid lite hjelp der de trenger det mest.

Et offentlig kontor opplyser på sine hjemmesider og med plakater på den stengte døren om at det holder åpent på mandager, onsdager og torsdager fra 10 til 12, mens det er stengt alle av ukens øvrige dager.  Begrunnelsen for utilgjengeligheten er den pågående koronapandemien. Søknadsskjema kan hentes i en postkasse utenfor kontorets låste dører, og utfylt skjema legges i en annen. Henvendelser for øvrig kan sendes til saksmottak via en oppgitt e-postadresse. Når, og eventuelt om, svar kan forventes er ikke oppgitt.

Mannen som, ubarbert og skjelvende, slippes inn på Vinmonopolet for å kjøpe sin halve flaske med «kykkeliky» framstår ikke som spesielt truende, bare fysisk redusert og angstpreget. Ingen av de ansatte virker spesielt engstelig for ham heller, i det han går inn rett foran meg.

Hva kan det da skyldes at den samme personen kan sparke i stykker glassdøren ved et offentlig kontor, og rive ned postkassen der han skal levere inn skjemaet som ingen kan hjelpe ham til å fylle ut? Kan det, i sin ytterste konsekvens, hende at mennesker som føler seg avvist, i sin desperasjon tyr til vold som øker risikoen for at ansatte blir skadet? Gitt at dette er en tenkelig mekanisme, ligger ikke svaret i økt utilgjengelighet, men tvert imot tilgang til høye dører og vidåpne porter

I 2011 var daværende statsminister Jens Stoltenbergs svar på voldshandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya et åpent, inkluderende samfunn. Det var tanker han med rette ble hyllet for. Verden møtte Norge med undring, og beundring, den gangen. Åpenhet og fellesskapsfølelse skulle bidra til et varmere samfunn, som skulle forebygge alenegang og nye volds- og terrorhandlinger. Slike tanker har fått trange kår etter at koronapandemien satte inn.

Men så har vi altså dette høyst hederlige unntaket. Tenk om Vinmonopolets ansatte og dets ledelse kunne fått betjene også annen offentlig virksomhet, om så bare for noen uker! Tenk om vi kunne blitt møtt av ansatte med blid tilrettelegging av køen også inn til skatteetatens, fastlegekontorets, rådhusets og NAVs åpne lokaler!

Kanskje er det nettopp Vinmonopolet som kan gi oss det beste svaret på hvordan alle mennesker, uavhengig av bakgrunn og sosial status, møtes med respekt. Noen burde uansett gi de ansatte ved Vinmonopolet og deres ledelse en pris for å ha satt anstendighet i system.

Olav Gunnar Ballo

Kronikken publiseres med godkjennelse fra Kommunal rapport som hadde den først på trykk.