Meningsmålinger og valg i hele den vestlige verden viser at vi har fått en høyredreining i politisk oppslutning. Særlig unge mennesker og da i første rekke menn ser ut til å gå mot høgre i sine politiske standpunkter.
Mange undres på hva som kan være årsakene til denne utviklingen. Årsakene er nok mange og varierte, men skal en forstå slike trender må en nok ha et mer overordnet og langsiktig perspektiv enn bare de konkrete politiske avgjørelsene i dagens politiske fora.
En politikk for alle
Etter krigen var de fleste opptatt av oppbygging av de grunnleggende forhold i samfunnet som ga utvikling for alle innbyggerne. Det var ting som infrastruktur veier, jernbane, havner, flyplasser, bussruter, ferger, båtruter, flyruter, telefon, elektrisitet, osv. Det er nesten en uendelig liste av konkrete utbyggingsformål som ble etablert fra nesten null til et velfungerende moderne samfunn. Det samme kan en si om utviklingen innen utdanning, helse og sosiale tjenester sjøl om uenigheten var noe større på disse områdene. Målene var tydelige og hadde stor oppslutning.
De politiske valgene knyttet seg til hvem som skulle bestemme over målsettinger og resultater. De sosiale strukturene hadde ligget fast i lange tider. Mannen var ute i arbeid og tjente penger, mens kvinnene tok seg av hjemmet og oppdragelsen av barna.
En politikk for de svake
Ser en på samfunnsutviklingen siden krigen har vi fått en forandring i det politiske fokus. På 1970/80 tallet fikk vi en utvikling der det politiske oppmerksomheten dreide fra de generelle strukturene til enkeltgruppers situasjon i samfunnet. En definerte grupper som svake og trengte politikkens oppmerksomhet. Det startet kanskje med kvinnekampen. Kvinnene hadde vært avhengig av mennenes inntekter og hadde ikke de samme rettighetene knyttet til arbeidslivet. Samtidig var arbeidet i hjemmene i stor forandring med færre barn og store teknologiske nyvinninger som lettet arbeidet i hjemmet. Søkelys på kvinnenes situasjon skapte krav om store endringer i arbeidsliv og utdanning. Ander grupper som ble definert som svake og marginalisert fikk etter hvert større oppmerksomhet fra politikken. Funksjonshemmede krevde løsninger på sine problemer, det samme gjorde fattige, innvandrere, etniske minoriteter, homofile, transpersoner og utallige andre grupperinger.
En annen faktor som sannsynligvis har hatt stor betydning for de politiske oppfatningene til befolkningen er utviklingen av informasjonssystemet. Fra til dels partipolitiske, redaktørstyrte medier, til sosiale medier der den enkelte kan komme til ordet og spre sine tanker til store deler av verden. I tillegg har hver marginalisert gruppe sine støttespillere, som forsøker å påvirke opinionen. Det drives forskning om gruppene som skal påvise den vanskelige situasjonen gruppene står i og en får politiske aksjoner og markeringer.
De enkelte gruppenes krav krever ofte endringer i holdninger og handlinger for hele befolkningen og ikke bare for de gruppene som omhandles i de politiske vedtakene. Enkeltgruppenes krav dominere i dag den politiske agendaen i det offentlige rom. Venstresiden i dagens politikk er kanskje de som i størst grad tar enkeltgruppenes perspektiver inn i sin politikk.
Atferd og krav
Disse politikerne er kanskje også de som har størst vansker med å kritisere uheldige og negative forhold ved gruppenes atferd og krav. De ser heller ikke ut til å ha forståelse for de utfordringen deres politikk medfører for flertallet av befolkningen. En liten sak om skolesekken til førsteklassingene i Finnmark illustrer godt dette dilemma.
Opplever unge mennesker at de politiske miljøene på venstresiden i ikke er opptatt av deres problemer, men idealiserer og gir forrang til minoritetsgrupper av ulike slag er det naturlig at de går til de partiene som ikke er så positive til nevnte grupper.
Den politiske venstresidens utfordring er derfor å tørre stille krav til de svake gruppene i samfunnet og kritiser de negative sidene ved ulike minoriteter, samtidig som de viser hvordan deres politikk ovenfor disse gruppene kan tjene hele befolkningen.