I en samtale med Aftenposten den 28. juni 2023 lover Erna Solberg at: «Vi skal få saksbehandlingstiden ned i alle kommuner Høyre styrer. ( ..) Vi lover at den skal ned, men så vil det være opp til hver enkelt kommune hvor mye». Det er i intervjuet under overskriften «Erna Solberg (H) går til krig mot treg kommunal saksbehandling» at Solberg lover å krige ned saksbehandlingstiden i de kommuner partiet styrer etter valget. Kan løftet innfris?
I de om lag 130 kommuner som befinner seg i «det samiske bosettingsområdet Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark» (Meld. St.19 (2016-17) "Opplev Norge - unikt og eventyrlig"), vil ingen partier være i stand til å innfri løfter om kutt i saksbehandlingstiden. Ganske enkelt fordi rikspolitikere har avblåst «krig mot treg kommunal saksbehandling» her. Det skjer ved bruk av lover som skiller på etnisitet og med avstamningspolitiske ordninger.
Som Konsultasjonsavtalen og Avtaleprosedyrene av 2005, ny paragraf 19 i Offentlighetsloven av 2006 om hemmelighold, ny Veileder plan- og bygningsloven - reindrift av april 2021 med forrang til reindriften, samt endringene i Sameloven av 1. juli 2021 med nye privilegier til "samiske interesser», også utenfor (!) «samiske bosettingsområder». To flertallsvedtak i Stortinget i år bidrar heller ikke til mindre saksbehandlingstid. Den 15. mai 2023 fikk samene grunnlovsvern som urfolk, - tilhørende ett felles samisk folk i Norge, Sverige, Finland og Russland. 14 dager senere ble forslaget til endringer i Samelovens språkregler, godkjent under henvisning til NOU 2016:18 «Hjertespråket». Oppfølging av anbefalingene i «Hjertespråket» vil definitivt øke saksbehandlingstiden i kommunene og i Sametinget. «Hjertespråket» dreier seg ikke bare om sikre samiske språk. NSR bruker NOU’en bevisst som verktøy til å bygge etnokrati og til å få til samifisering av geografien i Norge.
Disse politiserende rammebetingelser provoserer og polariserer. Forståelige innsigelser fører til omkamper, og utsettelser, - i beste fall. Men i utgangspunktet er det ingen pardong, slik statsminister Erna Solberg klargjorde: «Det samiske perspektivet står sentralt i nordområdepolitikken» (i pressemelding 7. oktober 2020), «Det samiske skal vektlegges i hele det norske samfunnet» (til NRK1 28. november 2020), og «Samisk kultur og identitet utgjør en rød tråd i nordområdemeldingen» (kronikk i Nordnorsk Debatt den 3. februar 2021).
Så langt nede befinner altså det kommunale selvstyret seg akkurat nu, - i knestående. Og det er før Nordisk samekonvensjon signeres, for øvrig uten at kommuner og fylkeskommuner blir hørt. Det vil ikke komme som noen overraskelse om Stortinget gir sin tilslutning til regjerings forslaget fra juni i 2021 om å gi Sametinget og reindriften eierskap til nasjonale naturressurser i Troms og Nordland. For det å bli beskyldt for å hindre samisk kulturutøvelse, tør de fleste stortingsrepresentanter ikke risikere.
Det finnes som nevnt ca. 130 kommuner i Norge som i dag knapt kan løfte en finger uten først å forhøre seg hos og /eller konsultere «samiske interesser» og Sametinget. Avtaleprosedyrene lister opp de saksområder og enkeltsaker som rikspolitikere mener at folkevalgte organer i kommuner, ikke er i stand til å håndtere på en forsvarlig og god måte for sine innbyggere. (I kommunestyrer og formannskap er innmeldte i Sametingets valgmanntall tungt representert.) De saksområder og enkeltsaker som omfattes av konsultasjonsplikten, er:
«musikk, teater, litteratur, kunst, media, språk, religion, kulturarv, immaterielle rettigheter og
tradisjonell kunnskap, stedsnavn, helse- og sosial, barnehager, utdanning, forskning, eiendoms- og bruksrettigheter, arealinngrep- og arealdisponeringssaker, næringsutvikling, reindrift, fiske, landbruk, mineralvirksomhet, vindkraft, vannkraft, bærekraftig utvikling, kulturminnevern, biomangfold og naturvern».
Altså alt mellom himmel og jord, unntatt utenrikspolitikk og forsvarspolitikk. Skjønt i utenrikspolitikken har politisk ledelse i forrige stortingsperiode åpnet for urfolksengasjement fra Sametingsrådets side i FN.
Slik det er blitt, etter at landets myndigheter umyndiggjorde seg selv i spørsmålet om rammebetingelser for kommunale beslutningsprosesser i deler av Norge, er det hverken opp til landets myndigheter eller kommunene alene å bestemme saksbehandlingen og dermed saksbehandlingstiden. For her gjelder den politiske plattformen for konsultasjonsordningen, nemlig Sametingets planverk 1998-2001 om forhandlinger: «Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. (...) Denne plikten omfatter mer enn en ren konsultasjon, og må medføre gjensidige forpliktelser. (...) Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig».
Med rikspolitikernes forståelse av historien og virkeligheten i bosettings- og reindriftsområdet Sápmi, vil saksbehandlingstiden i kommunene her øke i takt med NSRs fremrykning i det politiske nordområdelandskapet. Men ikke bare det. Hele sametingssystemet må rustes opp med økt kapasitet og kompetanse, i form av nyansettelser og kjøp av tjenester, for å bli i stand til å gjennomføre rikspolitikernes avstamningspolitikk i kommunene. Økt saksfelt, - territorielt og i byråkrati, koster og må finansieres.
Det samme behov for byråkratisk kapasitet og kompetanse vil oppstå i kommunene hvor avstamningspolitikken slår inn. Det blir dyrt, men verre er det at næringslivet og innbyggerne her også må ta regningen for de bremseklosser mot utvikling og bolyst som riksmyndighetene konstruerer i lukket rom, sammen med den etnopolitiske eliten i Sametinget.
Et løfte om krig mot kommuner med «treg saksbehandling» for å få ned saksbehandlingstiden, er forståelig og riktig. Men for ikke å bli beskyldt for å legge frem et skuebrød, er det nødvendig med et troverdig svar på hvordan.
For de om lag 130 kommuner i bosettings- og reindriftsområdet Sápmi, bekreftet rikspolitikere i mai i år at det her skal bli enda mer forskjellspolitikk i årene fremover. Stortingets vakthund, Sannhets- og forsoningskommisjonen, anbefaler nettopp det. Må det en tverrpolitisk «innbyrdes krig» mot diskriminering og for åpenhet, demokrati og likeverd til, for at sørnorsk media skal gjøre jobben sin, slik at regjering og Storting våkner.