En del politikere, både på høyre og venstre side, mener visst at noen foreldre i en samisk barnehage begikk et alvorlig overtramp da vi våget å ytre misnøye med at statsministeren ville ta bilde sammen med ungene våre.
Tarjei Jensen Bech (Ap) går imidlertid lengre enn de fleste i Altaposten 27.02. Han smeller til med at de av oss foreldre som sa nei takk «bruker barn som brekkstang for politiske meninger.»
Unnskyld meg, men hvem er det egentlig som bruker unger som «politisk brekkstang» her? Er det foreldrene som bare ønsker å ha ungene sine i fred i barnehagen, eller er det politikeren som plutselig melder fra om at han kommer med media på slep til barnehagen?
Foreldrene i barnehagen fikk bare beskjed over barnehage-appen om at statsministeren kommer og har media med. Vi ble ikke spurt. Noen synes det var greit. Noen andre meldte fra til barnehagen om at de synes det var ugreit og derfor holdt ungene vekk fra barnehagen hvis Støre kom. Dette er en forelders soleklare rett.
Hvis en politiker får ta bilde av ungen din til PR, er dette et privilegium som du gir til politikeren. Du begår ikke noe overtramp mot politikeren ved å si nei.
Andre ville ta debatten når Støre først kom: De varsla barnehagen om at de kom til å møte statsministeren med plakater og spørsmål om hvorfor menneskerettighetsbruddet mot samene på Fosen fortsatt pågår. Også dette er deres rett, som innbyggere i et samfunn med ytringsfrihet.
Bech mener visst at når foreldre ikke vil at barna deres skal være med på mediebegivenheter med en politiker, ja da blir barna «brukt som politisk virkemiddel av foreldre.» Det er litt av en salve for en politiker å rette mot vanlige foreldre. Og dessuten er det - selvfølgelig - å snu saken fullstendig på hodet: Det er jo politikeren, som ved å melde sin ankomst, skaper en politisk situasjon i barnehagen. Foreldrene som som vil ha seg dette frabedt, prøver da nettopp å unngå at barna deres blir brukt som politisk virkemiddel.
Da Støre meldte avbud var saken over for de av oss foreldre som ville holde ungene hjemme eller stille ham kritiske spørsmål. Det var meg bekjent ingen av oss som gikk til media. Men så ble det likevel mediesak av det hele, foreldre ble oppringt, og måtte forklare saken. Reaksjonene har stort sett vært forståelsesfulle og fine, også fra de aller fleste politikere. Men det har altså falt noen fra politikerstanden tungt for hjertet at det går an å si nei til dem, eller at det går an å forlange å få stille kritiske spørsmål hvis de kommer.
Det faller på sin egen urimelighet at kommunepolitikere og stortingsrepresentanter henger ut vanlige foreldre bare fordi vi utøver en helt grunnleggende rettighet: å bestemme hvilke politikere som skal ha våre barn med på mediestunt. Vi skylder ikke noen en forklaring når vi nekter, om de så sitter i regjeringa, på stortinget, eller i kommunestyret.