På 1980-tallet var jeg på en forelesning på universitetet i Tromsø og hørte på en utenlandsk økonomiprofessor som snakket om de nordiske velferdsstatene. Han mente blant annet at vi ville få en utfordring med legitimiteten i befolkningen når all velferd skulle finansieres med offentlig skattelegging av ulike typer.
Det var greit så lenge befolkningen så at skatten gikk til behandling av sykdom, barnetrygd, alderstrygd og liknende. Han mente imidlertid at etter hvert som folk tok velferden for gitt, ville de ikke se en tydelig sammenheng mellom skatt og de tjenestene som ble gitt befolkningen vet hjelp av skattepenger.
Tegnet du sjøl en helseforsikring visste du tilsynelatende vite hva du fikk for pengene. For det andre ville det bli uenighet om hvordan bruk av skatten skulle prioriteres mellom de ulike tjenestene. Han mente at pressen ville spille en viktig rolle for å dokumentere og legitimerer politiske beslutninger.
Pressens rolle er imidlertid og kritisk gjennomgå maktas beslutninger og ikke først og fremst forklare og rose det som blir besluttet. Etter at pressen i stor grad ble frakoblet de politiske partiene økte nok den kritiske innfallsvinkelen betraktelig.
Dette er blitt ytterlig forsterket gjennom at nyhetene i stor grad formidles gjennom sosiale medier. Nyhetene blir derfor fragmentert og en ser ikke saker i større sammenhenger. Det er mer legitimt å kritisere makta enn de som står i opposisjon til makta, sjøl om dette er sterke krefter i samfunnet.
Vi ser det tydelig når politikerne ønsker å beskatte eller regulere sterke og rike bedrifter eller organisasjoner i samfunnet. Det samme gjelder politikk ovenfor minoriteter og utsatte grupper, i slike tilfeller er det vanskelig å finne kritiske innfallsvinkler ovenfor disse gruppene, da først og fremst i den redaktørstyrte pressen. En skal jo være mot makta, og for de svake i samfunnet.
Den moderne velferdsstaten er gjennomregulert og de politiske beslutningene blir i stor grad tolket og formidlet gjennom sterke organisasjoner og bedrifter. På 1980/90 tallet fikk vi en økende tendens til at politikken skulle gjennomføres av nye organisasjoner etter en bedriftsøkonomisk modell. En politisk utvikling hentet fra amerikansk samfunnsliv også kalt «New management», hvor økonomien er det viktigste parameter i styringen.
Mange av velferdens organisasjoner får en grunnlagsbevilgning, mens resten skal tjenes inn gjennom produksjonen. Dette gjelder for eksempel sykehusene, universitetene, fastlegeordningen og mange andre. Systemet oppfordrer til uheldige løsninger som ikke tjener samfunnet. Dersom et universitet stryker en masterstudent mister de penger til driften, noe som presser både lærerne og institusjonen til uheldige beslutninger.
Det samme gjelder for eksempel diagnostisering og liggetid for pasientene ved sykehusene, noen diagnoser gir mer penger enn andre til drift.
Politikerne styrer i mindre og mindre grad over viktige deler av samfunnsutviklingen og blir i større og mindre grad tjenestefolk og pengebevilgere for de store organisasjonene som forvalter ressursene og pengene i samfunnet.
Fiskarlaget bestemmer fiskeripolitikken, organisasjonen for oppdrett styrer oppdrettspolitikken, LO og NHO styrer lønningene, Norges bank styrer renta, tre butikkjeder styrer matvareprisene, helseforetakene styrer sykehustjenestene, universitetene styre høgre utdanning, Equinor styrer olje- og gasspolitikken, slik kan en fortsette i det uendelige.
På denne bakgrunn taper politikken legitimitet og den vanlige mann og kvinne i gata ser ikke hva skattepengene blir brukt til. De kjenner ikke til hva som forgår i de lukkede styrerommene i samfunnet, men retter kritikken mot de politiske organene som tilsynelatende skal styre til beste for den enkelt.