Som utenforstående er det viktig å forsøke å forstå reindriftens utfordringer, særlig siden denne næringen står så sentralt i diskusjonen om all utvikling i Finnmark. Det er vanskelig å finne et samfunnsområde der ikke reindriften kommer med i diskusjonen.
La oss først slå fast og anerkjenne at reindriften er en sentral aktør innen samisk kultur. Ved siden av det samiske språket bærer reindriften på en måte den samiske kulturen på ryggen. Reindriften har mye større betydning for det samisk enn de akademiske diskusjonene om hvem kom først, urfolksbegrepet, i eller utenfor grunnloven og fornorskningspolitikken. Det er derfor viktig at det føres en fornuftig politikk ovenfor reindriften både på norsk og samisk side. Konfliktnivået må ned, klarer vi ikke det, vil reindriften på sikt forsvinne som næring og det vil ha kolossale konsekvenser for det samiske. Vi må også erkjenne at konflikten finnes innen den samiske interessesfæren, særlig mellom fastboende i både på kyst og innland og reindriften.
Den viktigste konflikten i problemkomplekset er bruken av arealene. Arealkonfliktene henger igjen sammen med en rekke problemstillinger knyttet til utviklingen innen reindriften. Utgiftseksplosjonen i reindriften er en viktig drivkraft i behovet for større arealer til reindrift enn tidligere. Den moderne reindriften trenger flere dyr pr driftsenhet for å kunne dekke kostnadene, reintallet har økt med minst 40 000 dyr de siste årene. Kostnadene eksploderer på en rekke områder i den moderne driften. Tar en enkle ting som bekledning, vil utgiftene mangedobles, alle vet at moderne skuterbekledning er meget kostbart og reindriftsamene bruker ikke denne bekledningen til fritidsbruk en gang i måneden, men som arbeidsklær som må fornyes ganske ofte. Utgifter til motorisert drift i form av skutere, ATV-er, droner og helikopter presser økonomien i drifta sterkt. En liten fjerdeklassing i Kautokeino sa en gang til meg under et prosjekt i klassen at i reindrifta bruket de skutere av typen Yamaha 340 på grunn av driftsøkonomien. I dag ser det ut til at kraftigere saker er i bruk også innen reindriften. Vi ser også at lavvoen for en stor del bare blir brukt i turistsammenheng og at en på vår- og sommerbeite i stor grad benytter hytter og nyinnkjøpte eneboliger. Det er lett å forstå at dette også er med på å presse økonomien.
Når det gjelder beiteland er det sannsynligvis ikke sommerbeitene, der det er planer om ulike utbyggingstiltak i form av infrastruktur, hytter, sykkelveier, vannledninger og vindmølleparker, som er det største problemet. Vinterbeitene på Finnmarksvidda ser i dag ut til å være den virkelige akilleshælen. Dette kommer høyest sannsynlig av både for mange dyr, men også en farlig utvikling innen klima. Når reinen ikke kommer ned til maten på grunn av islag over marka får en store utgifter i form av mating med rundballer og pellets, noe som ikke er billig, verken i form av innkjøp eller utkjøring. I tillegg kan dette også føre til dyretragedier. Mange rein som blir kjørt til sommerbeite med trailer, noe som heller ikke er billig, er så svake at de dør når de begynner å spise friskt gress på sommerbeitene.
For å forsøke å minske konfliktnivået er det viktig at en del fakta anerkjennes. Som same fra kysten er det for meg viktig at man ser at reindriften har fått tier vis av kvadratkilometer med ny sommerbeite i kystområdene, langt mer enn det samfunnet har benyttet til utbyggingsformål. Verken reindriften eller NSR må tro på det, når det motsatte hevdes fra de professorale klakørene deres på universitetene. Det må også bli slutt på å hevde at reinen skyr alle innretninger som blir bygd. En må ta på alvor bildene som viser at reinen beiter under kraftledninger, vindmøller, ligger på trappen til hytter eller vandrer i Hammerfest sine gater. Miljøkrav til reindriften må også anerkjennes som legetime, som all annen bruk av utmarka. Reingjerder må på linje med annen infrastruktur vurderes kritisk i forhold til miljøvern. Reindriftsutøveren som lever i pakt med naturen er en myte fra en forgangen tid. Det trenges en kontroll med antall reinsdyr på beite både sommer og vinter. Ny teknologi bør også aksepteres, for å holde oversikten. Elektronisk øremerking burde ikke regnes som mer skadelig for samisk kultur og tradisjoner enn helikopter og droner. Et slikt virkemiddel vil vær til stor nytte både for samene og norske myndigheter. En vil da ikke bare kunne vite antallet rein, men kunne følge det enkelte dyr, slik at en bedre kan beskytte dyrene mot blant annet rovdyr og hindre innblanding i andres flokker.
Jeg erkjenner at jeg har et utenfra blikk på reindrifta, men jeg kjenner argumentene ganske godt fra begge sider i konflikten. Reindrifta som annen lokal næring kommer til å stå overfor sterke økonomiske interesser og trenger alle venner de kan få. Dersom NSR og andre samiske politikere ikke tar reindriftens problemer på alvor vil konfliktene eskalere og reindrifta vil til slutt bli den tapende parten. Det er ikke rettssaker, konsultasjoner og sivile ulydighetsaksjoner som vil redde denne viktige næringen for den samiske kulturen, men kloke politiske beslutninger. Gode kompromisser som tar hensyn til begge parter vil kunne sikre reindrifta også i framtiden.