Etter at regjeringen la frem «Kraftpakke for Finnmark» har diskusjonene rundt elektrifisering av Melkøya og bygging av 420 kv-linje fra Skaidi til Hammerfest, og fra Skaidi og til Øst-Finnmark gått heftig i aviser, tv og sosiale medier. At dette diskuteres er bra, og det er viktig med motsetninger og ulike meninger i slike diskusjoner. Dette kjennetegner styrken i det norske demokratiet.
Det er likevel en ting som forbauser meg stort i den pågående debatten. Når jeg leser at enkelte politiske partier og diverse organisasjoner allerede nå går ut og konkluderer med at elektrifiseringen, linjebygging og mer fornybar kraftproduksjon fører til menneskerettighetsbrudd for (reindrift)-samiske interesser og konkluderer med at en ny Fosen-sak er uunngåelig, så blir jeg svært skeptisk og betenkt.
Jeg tror rett og slett ikke at dette er noen god taktikk fra motstandernes side, og det vitner om manglende forståelse og respekt for de pågående og betente diskusjoner om rettighetsspørsmål på f.eks areal.
La meg bruke 420 kv-linjen fra Skaidi til Hammerfest som et eksempel. Konsesjonsprosessene startet i 2007, men lagt bort i 2012. Så gjenopptatt de siste årene da elektrifiseringen av Melkøya og Snøhvit Future ble aktualisert. Møter, konsultasjoner og dialog med aktuelle reinbeitedistrikt og sametinget er gjennomført. Hvorfor skape et inntrykk av at man er overkjørt og ikke involvert?
Ett annet eksempel: Samme dag som kraftpakken for Finnmark ble lagt frem av regjeringen kommer Nrk Troms og Finnmark med en nyhetssak fra Sennalandet/ Aissaroaivve hvor en representant fra aktuelt reinbeitedistrikt står frem og omtaler 420 kv-linja fra Alta til Skaidi som et prosjekt som betyr kroken på døra for det aktuelle reinbeitedistriktet. Linja er jo bygd? Dette henger ikke på greip.
Slik argumentasjon vitner også om mangel på respekt for den nyere forskning og rettspraksis som ganske entydig fastslår at rein ikke unnviker kraftlinjer generelt. Dette ble slått fast både da Hålogaland lagmannsretten med utgangspunkt i oppdatert forskning tok stilling til linjetraseen Reisafjord-Skillemoen og da Nord-Troms tingrett behandlet strekningen Skillemoen-Skaidi. Begge avgjørelsene er rettskraftige og ble avsagt etter Fosen-dommen.
Jeg tror også de som argumenterer slik vil møte seg selv i døra i fremtidige saker når de nå bruker reindrift og menneskerettsbrudd som «strå-argument». Hvis helt nødvendige kraftlinjer skal stoppes under henvisning til påståtte menneskerettsbrudd, vil det da overhodet være mulig å gjennomføre noen som helst nye bygge- og anleggstiltak i Finnmark av en viss størrelse? Hva skal motstanderne mene om reindrift og menneskerettsbrudd når det blir snakk om nye tiltak som de ønsker gjennomført?
Hvis dette skal bli den nye normalen for argumentasjon fremover, så kommer Finnmark og Nord- Norge for øvrig til å slite fundamentalt med de største utfordringene de fleste kommunene står overfor, som f.eks befolkningsnedgang og ungdom som ikke ser en fremtid i Finnmark etter endt utdanning ett annet sted i landet. Hvis menneskerettighetsbrudd skal bli det første argumentet kommuner eller investorer for den saks skyld blir møtt med, blir det ikke mye utvikling av landsdelen etter min mening.
Jeg snakker ikke på vegne av alle, jeg er klar over det. Men frustrasjonen der ute blant innbyggerne om rettigheter til «land og vann» er stor, og det er et faktum at mange opplever at nettopp deres rettigheter, drømmer og ønske om å leve det gode liv i Finnmark er blitt svekket av at noen oppleves å ha fått større rettigheter enn andre. For øvrig fremstår reinproblematikken i Hammerfest som et perfekt eksempel på at reinen er tilpasningsdyktig.
Skal vi lykkes med å skape en levedyktig fremtid for alle her i landsdelen vår, uavhengig av etnisitet og hvilke aner man har, må vi gjøre dette sammen.
Hvis det av en eller annen grunn ikke er oppnåelig, så vi må i alle fall som et minimum har en noenlunde lik situasjonsforståelse av hva de største utfordringene i Finnmark og landsdelen faktisk er.