Hval, spekkhoggere, sel og kobbe, torsk og sei jaget silda inn i fjordene hvor den skapte velstand og gav livsgrunnlag for befolkningen. Med silda fulgte fisk, sjøfugl, springar, kobbe og niser som gav mat på bordet til befolkningen i fjord armen.

Sildefisket med landnøter utviklet seg 1800 tallet og varte fram til en gang mellom 1950 – 60 tallet da snurpere og snurpenøter overtok og utryddet sildestammen gjennom ukontrollert overfiske.

Smale fjorder egnet seg ypperlig for denne fangst metoden. Etter hvert som sildestimene seig inn i fjordene, sperret man av fjorden med det man kalte landnøter, som ble satt tvers over fjorden fra den ene siden til den andre.

Nota ble satt ut fra gavlbåter med tverr hekk med en rull over gavlen. Gavlbåtene ble i begynnelsen rodd, og senere fikk man motorisere skøyter som kunne slepe gavlbåten. Før motoren kom, brukte man spillbåter med hånddrevne spill til å trekke landnøtene innover fjorden til et sted med riktige bunnforhold. Da skøytene fikk motor, samarbeidet not lagene om å slepe nota som stengte fjorden, inn til det stedet hvor man ønsket å ta opp silda.

Landnøter var dyre å anskaffe, og de måtte tørkes og barkes. Man gikk derfor sammen om å danne notlag. I Kjosen var det i etterkrigs tiden 7-8 notlag på det meste. Notlagene hadde not, not hus, tørke hjell, stor tre - stamper for barking, gavlbåter, ordkast, spill båter og som oftest ei skøyte med motor. 18 til 20 mann kunne være tilknyttet et notlag. De deltok i fisket og var med på tørking, barking og bøting av nota.

Synet av sjøfugl, hval, sel, nise og springar var tegn på at silda var på vei.  Om dagen kunne man se at havet ble brunt over sildestimene. I mørket og når belysningen var dårlig, brukte basen ett hand holdt søkeredskap som besto av et blylodd som hang i en messing streng ned i vannet. Loddet ble slept av en loddebåt/robåt som oftest ble rodd av to mann. Når silda traff messing strengen kunne en erfaren bas skaffe seg kunnskap om sildas størrelse og stimens tetthet og omfang.

Telefon var ikke vanlig, så ryktet om innsig av sild ble spredd muntlig og i stillhet blant notlagets medlemmer. Bas båten ble stille og forsiktig sjøsatt, og man brukte våte sjøvotter rundt årene for å hindre støy som kunne varsle konkurrerende not lag. Dersom sildestimen var stor nok samlet man mannskap, som stille og uten noen former for lys, dro nota om bord i gavlbåten. Deretter ble nota satt over fjorden og silda innenfor stenget var dermed not lagets eiendom.

Etter at nota var slept inn til fjord bunnen kle silda tatt opp med en liten snurpenot (ordkast).

Før århundreskiftet (1800 – 1900) ble silda ofte saltet i tønner og solgt til blant andre russiske jekter som kjøpe eller byttet til seg sild. (Pomorhandel eller russehandel fra 1700 til 1917). Mye ble solgt lokalt og gav et viktig bidrag til ernæring av dyr og mennesker, og sildesalting gav inntekter i et område uten mulighet til annet betalt arbeid.

I begynnelsen av 1900 tallet ble det bygd sildeoljefabrikker langs hele norskekysten. Kjosen fikk kort leveringsvei til Jøvik sildeoljefabrikk som i 1970 var landets nest største sildeoljefabrikk.

«Det lukte peng», sa folk i Kjosen når nordavinden fortrengte sommer skodda, og  fylte fjorden med illeluktende røyk fra sildeoljefabrikken.